Forlatt på et barnehjem, på rømmen i en bil stjålet av adoptivforeldrene som 15-åring, og en 18-årsdag tilbragt i fengsel – Mary Gauthier hadde nok av inspirasjon etter et liv fylt av kamp mot rusmisbruk og indre demoner da hun skrev sin første låt i en alder av 35. Siden den gang har hun gitt ut flere kritikerroste album, vunnet drøssevis av priser for sitt låtskrivertalent og blitt hyllet av storheter som Tom Waits og Bob Dylan. Etter det store internasjonale gjennombruddet med The Foundling fra 2010 har hun også fått en solid tilhengerskare her til lands. Med nytt livealbum i bagasjen inntok hun mandag kveld scenen på Herr Nilsen for å by Oslo-fansen på en intimkonsert av kaliber med sin utsøkte country noir.
Gauthier åpnet med den hjerteskjærende ærlige balladen I Drink, og satt med det standarden for en kveld med kompromissløst selvutleverende, tidvis inderlig såre, men alltid gjennomført gode countrylåter. Alene på scenen med enkel gitarklimpring og kledelig hes røst fremførte hun det sjarmerende naivistiske og uendelig triste refrenget; “Fish swim, birds fly / daddies yell, mamas cry / old men sit and think – I drink”.
Tittelsporet fra Between Daylight and Dark, en mer abstrakt, men vel så melankolsk ballade som åpningslåten, ble levert i kledelig nedstrippet utgave. Den lavmælte, hese stemmen hennes brytes av en og annen strofe sunget kraftig og klokkerent, som for å understreke de sterkeste partiene og språklige finessene i teksten. Gauthier sørget også for å bryte det som kunne vært en vel sørgmodig konsert med vittig stage banter mellom låtene.– Any requests? spurte hun allerede etter andre låt, og en ivrig stemme blant publikum ba om Karla Faye fra Drag Queens in Limousines.
– You got it. Don’t tell anybody I’m easy, but .., svarte Gauthier før hun igjen fant alvoret og fortalte om dødsdømte Karla Faye Tucker før hun tok fatt på det som kan høres ut som en klisjért countryhistorie om dop, drap og fortvilelse. Den sanne historien gir låten en ny dimensjon, og Gauthier bruker sin egen bakgrunn til å gi tilsynelatende kaldblodige karakterer menneskelig varme. Slik oppsto flere rørende øyeblikk på Herr Nilsen mandag kveld.
Snakebit, som oppleves mektig med perkusjon og stålgitar på Between Daylight and Dark, ble naturlig nok mer nedstrippet fremført av Gauthier alene på scenen. Like fullt er den et beist av en sang som sender tankene i retning tumbleweedbefengte westerngater med en duellant i hver ende, og Gauthier leverte det knalltøffe refrenget med sjarmen til en vaskeekte westernhelt – “everything worth holding slips through my fingers / now my hand’s wrapped around the handle of a gun”.
Det ble også rom for litt vemodig julestemning, da Gauthier bød på en utsøkt utgave av Christmas in Paradise, en perle av en låt fra Filth and Fire. I tillegg fikk vi flere anekdoter fra oppveksten med den erkeitalienske adoptivmoren som fnøs av den utbredte sukkerrørbrenningen i hjemstaten Louisiana, før hun fyrte av den mer kontemporær-country-aktige Sugar Cane. Låten kler den nedstrippede drakten den fikk med akustisk gitar som bakteppe for den karakteristisk dype og sterke stemmen til Gauthier.
Fra scenen bød hun også på fascinerende innsikt i “hobo”-kulturen, og Last of the Hobo Kings, tilegnet mystiske Steam Train Maury, som hun nokså treffsikkert bemerket så ut som “Santa Claus – the day after Christmas”. Den lekre visen i skjæringspunktet mellom folk og country fra Between Daylight and Dark manglet det suggererende arrangementet fra studioutgaven, men gjorde seg godt i forenklet versjon. Gauthier innrømte sin forkjærlighet for låter som omhandler tog, og dro igang en fin cover av relativt ukjente Doug Spartz’ Number 29 (The Rocket). Den sentimentale visen om en krigsveteran og hans falne soldatsønn ble nesten for klissete, men Gauthiers sjarme og utstråling gjorde den akkurat passe rørende.
Nok en heldig tilskuer fikk en ønskelåt, og Gauthier passet på å forklare at hun ikke hadde spilt Before You Leave på lang tid.
– It means a lot to you, so even if I fuck it up, you’ll like it, lo hun før hun fremførte den nydelige balladen for den fullsatte konsertbaren.
Et par småfeil her og der gjorde ikke så mye for opplevelsen. Gauthiers sjarmerende opptreden og fabelaktige materiale veide opp for en og annen akkordbom. Verre var det at Ben Glover, som også varmet opp denne kvelden, bidro med harmonier og gitar på tre låter uten å tilføre noe særlig positivt. De to særegne stemmene komplementerte hverandre aldri, og selv ikke coveren av Tom Masons nydelige I Thought I Heard a Train var spesielt imponerende. Heldigvis var samspillet noe bedre på den tredje og siste låten de fremførte sammen.
– I think we need some Mercy Now! ropte en i publikum, og nok en gang leverte Gauthier.
– You, sir, are a sage mindreader. I dedicate this to your saginess! proklamerte hun fra scenen. Tittelsporet fra hennes fjerde album, som Candi Staton for øvrig utga en storveis versjon av på hennes Who’s Hurting Now?, var lekker der Glover og Gauthier vekselvis sang på hver sine vers og refreng. En mektig, salmeaktig countryfolkperle svøpt i sørstatssoul, som utgjorde en knallsterk avslutning på hovedsettet.
Etter å ha brøytet vei gjennom mengden fra og tilbake til scenen humret Gauthier at hun knuste to glass på ferden, og spilte nok en ønskelåt fra en ivrig tilskuer. Drag Queens in Limousines, fra platen med samme navn, satt som et skudd fra scenen. En oppvekstskildring fra Gauthiers ungdomstid med sløy rytme og tekst tilnærmet en hymne for mistilpassede tenåringer, som så ut til å bevege publikum i alle aldre.
Til slutt kom sangen formodentlig flere med meg ventet på; den fabelaktig fengende og likevel uendelig såre knallåten Goodbye fra The Foundling. Riktignok i en noe kjappere utgave enn på plate, men like fullt en kruttsterk avslutning på en aften med en sjarmerende country noir-dronning en bør unne seg å oppleve live.
Foto: Stine Andreassen
Mary Gauthier på nett
