Derimot har de ikke spilt veldig ofte i sitt hjemland Island de siste årene, men forrige uke ble det endelig slutt på ventetiden for tålmodige islendinger da bandet spilte i Reykjavík for føste gang på fire år. I tillegg var det elleve år siden siden bandet hadde spilt på den lokale festivalen Iceland Airwaves, og i år fikk bandet æren av å avslutte hele festivalen, som årets finalekonsert.
Der de andre - og mindre - konsertene stort sett hadde holdt seg til konsertlokaler i Reykjavík sentrum, hadde Sigur Rós-konserten blitt booket til en stor sportshall litt utenfor allfarvei. Ikke verre enn at man kunne gå opp dit fra sentrum, noe som for mange ble en nesten symbolsk vandring lignende den man finner i bandets Glósóli-video. Vel fremme fikk derimot stemningen seg en liten knekk da publikum ble stående og sittende som sild i tønne i en varm og klaustrofobisk sportssal uten tilgang til drikke, ventende på en konsert som var over en time forsinket. Men heldigvis, akkurat da stemningen begynte å bli litt småamper ble lysene slukket og bandet kom til syne bak en gardin som var trukket foran scenen, til tonene av Í gær. Der holdt de seg en stund mens videoer ble prosjektert på gardinen - meget stemningsfullt. Likevel var det ikke før gardinen forsvant og en vakker scene åpenbarte seg med Sigur Rós og gjesteartister stående i forskjellige høyder blant fakkellignende lys, at jubelen virkelig bredte seg blant publikum.
Og høydepunktene lot ikke vente på seg. I løpet av kort tid fikk vi både Ný Batterí, Svefn-g-englar og Sæglópur, alt med nydelige videoer vist på en langstrakt panoramaskjerm bak scenen, og “faklene” glødende og blinkende om hverandre. Sigur Rós er ikke blant de mer snakkesalige bandene der ute, vi fikk et par “Takk fyrir” av vokalist Jónsi, men ellers lot medlemmene musikken tale for seg selv, og med musikk som Sigur Rós' blir ord klisjéaktig nok rett og slett overflødige. Den spenner fra den mest eteriske drømmende tinkling til nesten marerittaktige drønnende støysekvenser. De maler melodiske landskaper så store at den klaustrofobiske sportshallen plutselig føltes som en åpen vidde, uten vegger og tak, langt borte fra byliv og sivilisasjon.
At bandet hadde gått på en time forsinket var forlengst glemt og tilgitt, og bandet fortsatte å servere oss godbiter på rad og rekke, Hoppípolla, Olsen Olsen og ikke minst Festival som fikk enorm jubel fra de fremmøtte. Hovedsettet ble avsluttet med en stormende og buldrende versjon av Hafsól, og publikum sto åndeløse igjen da musikerne gikk av scenen. Etter massiv jubel kom de tilbake på scenen, og vi fikk Valtaris første singel Ekki Múkk, og til alles overraskelse, en splitter ny låt, Brennistein! Det var ikke få forbløffede blikk å spore da denne låta kom, og folk som spurte hverandre “hvilken låt er dette??”, men svaret kom på twitter etter konserten, da det ble forklart at låta faktisk hadde sin verdenspremiere på akkurat denne konserten. Med lasershowet bølgende over publikum og den ukjente musikken strømmende fra scenen var dette uten tvil et meget spesielt øyeblikk for alle de fremmøtte.
Det hele ble avsluttet med Untitled #8 (også kjent som "Lag 8" eller “Poplagið”, en intens og nesten utmattende finale på konserten som markerte slutten på 2012s Iceland Airwaves. Det var et andektig publikum som toget ut av hallen og tok fatt på vandringen ned mot Reykjavík sentrum igjen.
