Nå var tiden endelig kommet for en minst like etterlengtet Norgeskonsert, sist gang guttene var i Oslo var i 2009. Likevel var Sentrum Scene langt fra fullt da guttene tok til scenen litt over klokken ti torsdag kveld, og de som ikke hadde møtt opp gikk virkelig glipp av en flott konsert. Scenen i seg selv er verdt en omtale, det var en salig blanding av munnen man kjenner igjen fra coveret til Centipede Hz og et hoppeslott. Det hele var en oppblåsbar åpenbaring med tentakkelaktige lemmer, tenner, og en skjerm helt bakerst hvor videoen som ble prosjektert over hele scenen kom i fokus. Det hele var en syretripp av dimensjoner, og passet utmerket til musikken som ble spilt fra scenen. Etter å ha opplevd noe kommersiell suksess med sitt forrige studioalbum Merriweather Post Pavilion var det mange som fikk seg en liten oppvekker da Centipede Hz viste seg å være noe mer utilgjengelig, mindre melodisk og mer psykedelisk. De samme folkene kan nok ha hatt noe problemer med å svelge konserten på Sentrum Scene også, her var ikke bare hovedvekten av materialet fra nettopp Centipede Hz, men hele konserten var basert på albumet! Faktisk var det bare to låter fra skiva som ikke ble fremført. Flott for de som har sett bandet før eller som virkelig har omfavnet dette albumet, men for mange ble det nok litt lite gamle låter.
Den siste skiva ble skrevet og spilt inn som et band i ett rom, i motsetning til tidligere album hvor gruppa stort sett har sendt hverandre musikk via data under skriveprosessen. Dette var merkbart på scena, de nye låtene fløt veldig godt i liveformat, og de hadde ingen problemer med å gjenskape musikken man kjenner fra skiva. Der de på eldre musikk bruker mye sampling for å fullføre harmonier og lydlandskaper var de nye låtene noe enklere live, og bandfølelsen lå lenger frem. Åpningslåta Rosie Oh, singelen Today's Supernatural og Amanita var blant høydepunktene fra den nye musikken, i tillegg til Honeycomb, A-siden fra dobbel EP-en Honeycomb/Gotham. Men til stor glede for publikum fikk vi også høre noen gamle godbiter, Peace Bone fra Strawberry Jam, Cobwebs fra EP-en Water Curses og ikke minst Lion In A Coma, My Girls og konsertens absolutte hødepunkt, Brother Sport, alle fra Merriweather Post Pavilion.
Sistnevnte fikk såpass respons fra publikum at selv bandet måtte smile på scena, i en konsert med usedvanlig lite kontakt mellom band og publikum. Den eneste som kommuniserte noe med fansen via smil og blikkontakt var Deakin, hvilket publikum til gjengjeld satte stor pris på, i et til dels statisk livesett. Det hele løste seg litt mot slutten da både Deakin og Avey Tare beveget seg bort fra “postene” sine for å hoppe og danse midt på scena, og publikum også endelig turte å bevege litt på seg og ikke bare lytte andektig. For mesteparten av musikken til Animal Collective er så detaljert, så kompleks og så intrikat at det er vanskelig å fokusere på noe annet enn å lytte. Når man i tillegg får en så spesiell scene, med spesiell videoprojektering, blir det nærmest at man står i transe og bare mottar alle sanseinntrykk man får servert. Så får det bare være at det av og til kunne bli litt i overkant lange og surrealistiske sekvenser som markerte overgangene mellom de faktiske låtene.
Som en publikummer utbrøt under det lengste og mest psykedeliske intermezzoet, “Det æ'kke Topp 20-lista akkurat!”
Det hadde han vel helt rett i, men flott, det var det.
