men bandet kom raskt tilbake med nye datoer, og i går gikk den etterlengtede konserten endelig av stabelen! Brooklyn-bandet ga tidligere i år ut sitt tredje studioalbum, Fragrant World, og hadde med seg både nytt og gammelt materiale i bagasjen da de entret scenen etter supportband SX på Rockefeller i går kveld. At det var både sent og mandag var fjernt fra noens tanker denne kvelden. Publikum, såvel som band, var i storform, og til tross for at konserten ikke var utsolgt var det godt med liv både foran scenen og oppover i etasjene. Konserten startet med en robotstemme som ønsket Oslo en god kveld, og jubelen sto i taket da bandet entret scenen og satte i gang med Blue Paper og Henrietta fra det nye albumet.
Scenen var en omtale verdt i seg selv, med futuristisk-utseende speildekorasjoner og video prosjektering, og et flott lysshow som komplementerte musikken til fulle. Vokalist og karakter Chris Keating danset rundt på scena på sin egen særegne måte, og var en sprell levende kontrast til bassist Ira Wolf Tuton som sto bom stille det meste av konserten. Bandets nye trommis Cale Parks - som bandet til alt overmål først hadde møtt her i Norge – holdt seg stort sett gjemt bak trommesettet, mens gitarist og vokalist Anand Wilder føyet seg fint inn blant alt dette, med smådansing på stedet, når han ikke overrasket med gitarsoloer midt på scenen. Keating benyttet anledningen fler steder i settet til å småsnakke med publikum, og vi fikk blant annet høre at bandet hadde blitt fortalt at de NESTEN var for norgesvenner å regne – til dette kommenterte han påtatt syrlig at: "we thought we already were!". Dermed bestemte de seg for å bevise dette gjennom resten av konserten, at de var verdige "Friends of Norway".
Første høydepunkt i settet kom allerede som låt tre, 2080 fra All Hour Cymbals, som sammen med hitsinglene O.N.E og Madder Red var blant låtene som skapte mest allsang blant publikum. Sistnevnte var knyttet sammen med Fragrant World- b-siden Don't Come Close i en en nydelig overgang, en flott blanding av gammelt og nytt. At kvelden var dominert av det nye albumet var ingen overraskelse, men med låter som Reagan's Skeleton var dette en ren nytelse. Og at de nye låtene var litt mer ukjente for publikum hadde ingenting å si for stemningen; folk danset i tre etasjer, og viste tydelig at de satte pris på det bandet gjorde på scenen – et skjeldent syn på Rockefeller en mandag kveld.
Hovedsettet ble avsluttet med en strålende fremføring av Ambling Alp til full allsang og jubel fra publikum, før bandet etter tordnende trampeklapp kom tilbake på scenen og ga oss hele fire ekstranummer, blant annet en versjon av Devil & The Deed som gikk albumversjonen en høy gang. Det hele ble avsluttet med Wait For The Summer, etter at bandet hadde forsikret seg om at de nå endelig var godkjent som norgesvenner! For de strålende fornøyde publikummerne var det heller ingen tvil om at ventetiden siden september var verdt det, etter en konsert som varmet frosne nordmenn i en av årets kaldeste måneder.
