Christian Spro (Doopy, Beezewax, Palermo) og Fredrik Gretland (The Cumshots, Tennessee Bets, Datsun) som utgjør kjernen i sweden, lager naiv og ukomplisert nittitallspoprock, og det kritikerroste debutalbumet som kom ut i fjor var å se på nesten samtlige årslister i desember (i Musikknyheter rangerte vi sweden som fjorårets nest best album).
Jeg så sweden for første gang på Øyafestivalen (i Fred Perry-skjorter), og det var en så fin konsert at det er en av de konsertene jeg husker best fra i fjor sommer. Jeg så dem igjen på Parkteatret i november, og det var også en fin konsert, selv om den på langt nær var så bra som den på Øya.
sweden er et band jeg ser for meg sjelden spiller en dårlig konsert, og kveldens konsert er intet unntak. Det er ikke ofte band med så kort fartstid er så tighte og samspilte, men likevel virker det samtidig innimellom litt for ”jevnt”. Lydbildet kunne med fordel vært mer dynamisk og på den måten gitt dem de klimaksene jeg innimellom føler de mangler. Dette uforløste potensialet er jeg sikker på hadde gjort dem flere hakk bedre enn de allerede er.
Catchy riff, rockemoves og refreng med allsangpotensiale er selvfølgelige deler av en sweden-konsert. sweden er ikke kjent for å være de mest originale og nyskapende, men det er heller ikke det de prøver å være. Det herlig enkle og forutsigbare er sammen med en svært god kvalitet greia med sweden, og dessuten er det gjort med integritet og på en særdeles kul måte som få andre kan og greier i 2013.
Likevel er konserten for meg en liten skuffelse. Det er få høydepunkt, og de fremstår som noe mindre engasjerte enn jeg har sett dem tidligere. Settet rundes av med Tomorrow Calling, og innblikket i barndomsårene og nittitallet samt to nye låter (deriblant Kiss the moon som for øvrig har et veldig fint cover) virker likevel svært kjærkomment for de mange fremmøtte på Youngstorget.
De som ikke fikk med seg sweden i WiMP-teltet, kan se dem lørdag 23:00 på Last Train.
(Foto: Ellen Lund)
