Det tar ikke lang tid før man forstår ryktet livebandet Highasakite har opparbeidet seg. Nærmest hypnotisk fyller de Rockefeller med sin drømmepop, Håviks myke og karakteristiske stemme og bandets behagelige sceneuttrykk. Deres scenefremtredelse er nokså måteholden og på grensen til innadvendt, men med en innlevelse som gjør det ekte og nært. ”Scenestæsj” (hovedsakelig fjær og indianermaling) fungerer forsterkende på uttrykket og bandprofilen og er også med på å sette stemningen.
Popklassikerne (man kan vel begynne å kalle dem det nå?) Son Of A Bitch, Indian Summer og Winners Don’t Come Easy gjorde publikum spesielt fornøyde, og selv om bandet på enkelte låter fremsto som litt tamme, fløy de stort sett høyt og gjorde det veldig fint å være på Rockefeller lørdag kveld.
(Foto: Ellen Lund)
