Det er gått tre år siden LA-bandet Local Natives besøkte Øyafestivalen og spilte seg rett inn i hjertene på publikum med sin solskinnspop og enorme spilleglede.

Den gang var de aktuelle med debutskiva Gorilla Manor, og nå, tre år senere, har bandet sluppet sitt andre album Hummingbird. Musikknyheters anmedeler omtalte skiva som: "en positiv overraskelse fra et band som allerede hadde bevist mye", og uttalte at: "sommermusikken er sikret".

Derfor var det også mange som var spente på hva bandet kunne utføre i vintermørket en iskald februarkveld, da bandet torsdag kveld spilte for et utsolgt John Dee. Publikum fikk først servert et fint, men noe uengasjert, sett fra belgiske Baltazar, som dessverre ikke klarte å overbevise et snakkesalig publikum. Først da Local Natives selv kom på scenen fikk publikum fokus - selv om bandet nok ikke var vant til den "norske måten" å lytte til musikk på (stille under låtene, høflig jubel og applaus mellom), og et av medlemmene ropte etter et par låter «HEY GUYS, CHEER UP!». Likevel tok det ikke lang tid før både band og publikum ble varmere i skjorta, og jo mer sprudlende bandet ble på scenen, jo mer rørte også publikum på seg. Når bandet da i tillegg skrøt av at Øyafestivalen var en av de beste festivalene de hadde vært på, og storgledet seg til å komme tilbake i august, var stemningen komplett.

picture

Local Natives spiller en meget rytmisk type indiepop med sterke melodier og fiffige tekster. Musikalsk er medlemmene multitalenter og bytter stadig plasser og instrumenter på scenen. Med to hovedvokalister (også ispedd noen solo-partier fra resten av medlemmene), to rytmeseksjoner på scenen og bandmedlemmer som gjerne veksler mellom to eller tre instrumenter innenfor én og samme låt, er det aldri et stille øyeblikk på scenen. I tillegg briljerer bandet med noen av indierockens mest fantastiske harmonier som gjennomstrømmer hver låt og som løfter musikken ut av indiemengden og opp til uante høyder. Det var øyeblikk på John Dee – som ikke alltid har verdens beste lyd i utgangspunktet – hvor publikum bare sto med øynene oppsperret og lyttet fascinert til det de hørte. Og det var virkelig vanskelig å stå stille midt i alle rytmene, melodiene og harmoniene som strømmet fra scenen.

Vi fikk servert både nytt og gammelt materiale, og selv om det var tydelig at publikum var best kjent med låtene fra Gorilla Manor, la det ikke noen stor demper på stemningen når vi fikk høre nyere låter. Settet åpnet med singelen You And I til enorm jubel fra mengden, og fortsatte med perler som Heavy Feet, Breakers og Mt. Washington i tillegg til eldre hits som World News og Airplanes. Et av settets absolutte høydepunkt var låta Colombia som med sin langsomme og gradvise oppbygning viste frem vokalist Kelcey Ayers fantastiske vokal til fulle!

picture

Et av problemene med et lokale som John Dee er, til tross for den intime stemningen og størrelsen, det dårlige scenelyset der. Det meste av tiden sto bandet i skygge bare opplyst bakfra, noe som skjærer med musikken de spiller. Der lyden var solskinn var scenen mørk, og til tross for at musikken gjorde sitt beste for å jage bort februarkulden fungerte det bare nesten – uten at det var bandets feil i det hele tatt. Likevel var publikum storfornøyde og etter at hovedsettet var ferdig ble bandet jublet tilbake inn for et flott encore som startet med den imponerende rytmiske Wooly Mammoth. Det hele ble avsluttet med publikumsfavoritten Sun Hands, og konserten endte i allsang og jubel fra et publikum som nok gleder seg like mye til årets Øyafestival som bandet på scenen gjør.