Bandet som representerer en helt særegen blanding av tradisjonelle og obskure musikalske elementer kom på hovedscenen som en av kveldens største attraksjoner, og viste publikum umiddelbart hvor energisk og lekent Americana-sjangeren anno 2013 kan låte. Torgeir Waldemar, den lovende norske singer-songwriteren som hadde stått på scenen bare en time tidligere, har mye å lære av sine amerikanske kollegaer som nå øste på med frekke sjangerbrudd og en befriende spilleglede, og jeg håper for hans egen del at han fikk med seg konserten. For der Waldemar fremstod som en identitetsløs tradisjonsformidler på scenen, spilte The Felice Brothers med glimt i øyet og en voldsom energi, og det er sjelden man møter en mindre selvhøytidelig gjeng. Ian Felice, bandets låtskriver, vokalist og gitarist, viser ingen stjernenykker i det han med glede deler sin egen rolle som sanger med sine medmusikanter, og bandet fremstår mer som en sammenvevd organisme enn som fem atskilte musikere. På den vittige countryflørten Whiskey in my whiskey rykker musikken i hele kroppen mens det på den rolige livefavoritten Got what I need spilles på mer emosjonelle strenger. Det er James Felice som nå står i sentrum med sitt trekkspill og sin stemme, og sjelden har synet av en stor, skjegget og gjennomsvett mann på en scene gjort større inntrykk.
Vokallinjer som "I put some whiskey into my whiskey, I put some heartbreak into my heart, I put my boots on the old dancefloor, I put three rounds lord in my .44" viser hvor mye humor bandet finner i sine melankolske historier, og alle sangene som serveres publikum er fylt med slike gladtriste budskap. Sjangerens gamle tradisjoner ligger her, som hos Waldemar, alltid i bunn, men det er ikke tradisjonen alene som gjør musikken til The Felice Brothers interessant, det er heller alle de uvante elementene de tilfører sjangeren og ironiseringen rundt dens stereotypi. Denne eksperimenteringen viser bandet spesielt godt når de tar for seg låtene Ponzi og Fire at the pageant, og publikum får her oppleve elementer fra hip hop, elektronika og samtlige i bandet på vokal. Etter dette returnerer de gradvis til det akustiske og Ian Felice gjør en manns jobb på den lange balladen om bokseren Lou, hvor verselinjen "Powder your nose, pull off your pantyhose, let me love you from behind, my darling" vekker allsang hos et feststemt publikum som vil være med på bandets låvefest.
Ian og James Felice får god hjelp på scenen av deres barndomsvenn Christmas Clapton på bass, Greg Farley på fele og Dave Turbeville på trommer, og når kvelden avsluttes med de to livlige ektranummerene Penn station og Frankie´s gun blir det klart at The Felice Brothers har levert en befrielse av en konsert, samtidig som de har overbevist alle og enhver om at deres gode rykte som konsertband ikke på noen måte er overdrevet.
