Bandet fra Bristol i England har ikke vært i Norge siden 1998, og det gikk ikke lang tid fra konserten ble annonsert til den var utsolgt. Sosiale medier har som følge av dette ganske lenge florert av meldinger om at billetter ønskes kjøpt.
For tjueto år siden, i 1991, ble Portishead dannet, og i 1994 kom debutalbumet Dummy. De etablerte seg kort tid etter dette som de sjangerdefinerende trip-hopperne som skulle vise seg å bli et av de viktigste og beste bandene på nittitallet. Produktiviteten hva angår albumutgivelser står riktig nok i stil med antall konserter i Norge, så gjennom deres over tjue år lange karriere, har det bare blitt gitt ut tre album – det allerede nevnte Dummy, det selvtiltulerte Portishead fra 1997 og Third som kom i 2008.
Alle tre albumene var representert da Beth Gibbons og de andre britene endelig sto på scenen i Norge igjen. Det var utvilsomt hitene fra debutalbumet – Sour Times, Wandering Star, Glory Box, Numb og Roads (ja, de spilte alle) – som fikk den mest takknemlige, umiddelbare responsen fra publikum, og foruten litt dårlig lyd på enkelte av låtene, var opplevelsen av å høre disse live nesten like perfekt som man hadde forestilt seg.
Men det var kontrastene og overgangene mellom låtene som sørget for at man for alvor ble suggerert inn i Portishead-universet. Spesielt minneverdig var overgangen fra den rolige, såre Wandering Star til de maskingevær-lignende beatsene i den mer kalde låta (med den treffende tittelen) Machine Gun.
Portishead-universet består også av en filmatisk stemning som gir assosiasjoner til sekstitalls spionfilmer, og vi fikk flere av disse, i tillegg til de såre og inderlige øyeblikkene hvor tilstedeværelsen til Gibbons er spesielt tydelig. Takket være grafikk og manipulerte livebilder på en backdrop var det også visuelt pent. Dette ga spesielt de beatdrevne låtene en ekstra effekt. Glory Box hadde eksempelvis et lengre parti med scratching og støy som i samspill med det visuelle skapte en psykedelisk-instrustriell stemning og utgjorde et av konsertens høydepunkt.
Konserten hadde noen kortere perioder som var på grensen til intetsigende, og noen ganger ble det litt vel mye scratching, men dette ble stort sett fort glemt da neste låt ble spilt.
Da de ble trampeklappet inn igjen til ekstranummerne og begynte å spille Roads, var det ingen tvil om at Portishead hadde innfridd. De sørget for magi. La oss håpe det ikke går femten nye år før neste norgeskonsert.
