Sentrum Scene er ikke utsolgt denne kvelden, men det er heller ikke langt unna. Det er jo faktisk ikke så veldig ofte at Danzig kommer til dette lille landet i nord, og når han først er her så møter vi mannsterke opp.
Ca. kl. 2140 slukkes lysene på Sentrum Scene. Høytalerne pumper ut noe veldig pompøs symfoniorkestermusikk og publikummet står tettpakt foran scenen. Trommis Johnny Kelly setter seg smilende bak trommesettet, Steve Zing vandrer ut på scenen med sin bassgitar og gitarist Tommy Victor gjør det samme. Bandet sparker i gang konserten med låta SkinCarver, henta fra bandets åttende studioalbum Circle of Snakes. Etter en knallsterk intro på låta vandrer også selveste Glenn Danzig ut på scenen. Og der står han, Glenn Danzig, mannen som har blitt kalt ”The Possessed Elvis”. Publikummet jubler og det er stor stemning inne på Sentrum Scene. Glenn Danzig er 58 år, men i det han begynner å synge så er det nesten som å se Glenn i sin prime Misfits-tid. Danzig slenger ledningen til mikrofonen rundt seg på scenen, og det går ikke lang tid før den hekter seg fast i en av lyskasterne som står plassert på scenekanten. Danzig river til seg mikrofonledningen og lyskasteren flyr av gårde på scenen – konserten er definitivt i gang!
Bandet spiller tight og høres utrolig bra ut, men det er rett og slett ganske dårlig lyd på Glenn Danzig igjennom de tre første låtene. Det er ikke før låt nummer 4, Am I Demon, at vi virkelig kan høre stemmen til Glenn Danzig godt nok, men da høres han i tillegg også ufattelig bra ut! Glenn Danzig har alltid vært kjent for å ha en veldig sterk og god stemme på studioalbumene til både Misfits og Danzig, men stemmen er nesten enda råere og hardere live. Det er viktig å nevne at publikummet også gjør en virkelig god jobb her i kveld, alle synger med for full hals på refrenget til Am I Demon, ”Am I demon, Need to know” ropes det ut. Alle tanker om at Glenn Danzig skal være en drittsekk er fullstendig glemt, Danzig smiler og storkoser seg på scenen.
Bandet tar ikke lange pauser mellom låtene, de kjører på med Her Black Wings og Devil’s Plaything før de roer det helt ned med låta Blood and Tears. Og det er nettopp særlig på Blood and Tears at vi får høre den stemmen Glenn Danzig har blitt så kjent for. Låta er av Danzigs roligere låter, introen inneholder kun en stille gitar og Glenn Danzigs stemme. Danzig viser at han fortsatt, i en alder av 58 år, sitter inne med en av de beste stemmene i hardrock/punkrock. Lightere tennes og heves i opp i været, det er stille i lokalet. Bandet beveger seg så videre til låta Dirty Black Summer (som for øvrig har en av verdens beste/dårligste tekstlinjer: ”No summer in the wintertime”). Låta er en av undertegnedes favoritt-Danziglåter, og jeg synes det derfor er synd at den faller litt igjennom. Det er igjen blitt litt for vanskelig å høre hva Glenn Danzig synger, og bandet er rett og slett ikke like tight som de var da konserten startet. Dessverre føles det slik ut på de neste to låtene også, How The Gods Kill og It’s Coming Down.
Til tross for en viss skuffelse på akkurat de to siste låtene så tar det seg drastisk opp når Glenn roper inn Misfits-medlemmet Doyle Wolfgang von Frankenstein. Doyle tramper inn på scenen og lydnivået fra publikummet når nye høyder. For mange av oss er det endelig duket for Misfits-delen av denne konserten. Danzig og Doyle går rett inn i Misfits-låtene Death Comes Ripping, Vampira og I turned into a Martian. Foran scenen er det totalt kaos, alle løper inn i hverandre, og det virker som alle elsker det! Det fine med akkurat denne delen av konserten er at Danzig tar seg tid til å høre med publikummet hva vi ønsker at de skal spille. Attitude, We Are 138 og Skulls blir det ropt fra salen, og sistnevnte Skulls blir spilt. Det er kaos foran scenen, igjen, og Danzig smiler og roper ”That sounded good!” Danzig og Doyle spiller så tre Misfits-låter til før alle forlater scenen.
Etter en kjapp pause bak scenen kommer bandet tilbake, nå uten Doyle. Danzig spiller så tre låter henta fra deres første album Danzig (dette er jo tross alt en turné som skal feire Danzigs debutalbum). Soul on Fire, Not of This World og publikumsfavoritten Mother blir spilt. Bandet høres igjen skikkelig bra ut. Etter en fantastisk avslutning på Mother, der det nesten virker som om trommis Johnny Kelly ikke vil forlate scenen, han spiller en kjapp trommesolo og er den siste til å gå av, tar bandet enda en liten pause bak scenen. Igjen ankommer de scenen, nå med Doyle. Glenn Danzig kaster noen vannflasker til publikummet foran scenen og spør så hva vi ønsker å høre. Etter mye rop fra publikumsmassen bestemmer Glenn Danzig at de skal spille London Dungeon, han forteller også at denne låta ble skrevet etter å ha tilbrakt noen dager i et fengsel etter at han visstnok skal ha banket opp en skotte i London. Stor stemning i lokalet. Etter ufattelige 21 låter går så bandet over til sin siste låt for kvelden, og det er selvfølgelig Die, Die My Darling. Det er et perfekt punktum for kvelden og det virker som om de aller fleste oppmøtte er fornøyde med det de har fått servert. Jeg er hvert fall storfornøyd!
Som nevnt i anmeldelsen så var det dessverre fotoforbud, så vi har dessverre ikke noen bilder å vise fra denne konserten.
