Shining spiller en salig blanding av bekmørk nesten industriell metall og jazz, komplett med noget ukjente instrumenter i metallsammenheng. Dette skulle man tro ble full kræsj med et mid-dagssett på en sommerfestival, men Shining briljerte så til de grader på scenen, at det føltes som en solformørkelse fant sted på Slottsfjellet denne ettermiddagen. Ikke at guttene er så vanvittig mørke og grimme i seg selv, men musikken deres innehar en mørk energi som blir nærmest suggererende live.
Dermed ble kontrasten mellom musikken og omgivelsene, mellom bandet og det sommerkledte publikummet desto større, og dynamikken desto mer fascinerende. Vokalist Jørgen Munkeby er karismatisk som få, og loser publikum gjennom mer eller mindre “klapp-bare” rytmer og låter. Både han, og resten av bandet, er briljante musikere, og detaljrikdommen som gjemmer seg i tornadoen av lyder er like imponerende live som på plate.
Til sammen ble det en konsert som blåste fletta av de fremmøtte, som dessverre var i noe glisne laget. Muligens var problemet at konserten kræsjet med et av de større internasjonale navnene på hovedscenen, men for de fremmøtte var det en utblåsning man vil minnes lenge vi fikk oppleve på Kastellscenen med Shining.
