Da det ble kjent at Blur skulle spille på Øyafestivalen, var det mange som sikret seg festivalpass. De har ikke spilt i Norge på ti år, og det er naturlig nok knyttet en del forventninger til deres opptreden i Middelalderparken. Blur har vært et band siden 1989 og dominerte på 90-tallet med album som Parklife og The Great Escape. Så ble det brått slutt, grunnet et turbulent forhold mellom Damon og Graham, og først i 2008 spilte de sammen igjen.

På Enga i skumringen starter britene i etter hvert kjent stil, med hitlåten Girls & Boys, og med flere av bandmedlemmene ikledd britpopuniformen Fred Perry-skjorte. I det hele tatt virker det nokså kjent og trygt dette her. Blurs opptreden følger en kjent oppskrift. De gir oss den hitparaden vi forventer – og håper på – og de bråker litt, hilser på publikum, hopper litt og sier ”takk”. Dette er for all del ikke negative elementer, men problemet med dette, er at det virker noe tilgjort. Når Damon hopper og smiler mellom låtene, og når han strekker hendene mot publikum, greier jeg ikke helt å bestemme meg for om det virker ektefølt eller ikke.

Førstelåta etterfølges deriblant av Beetlebum, og når denne blir spilt, er tanker om forutsigbarhet derimot langt borte. Her demonstrerer Blur at de ikke bare er et av nittitallets beste popband, men også kan sin gitarrock fra samme tiår. Nostalgien i parken er tilstedeværende på en utelukkende fin måte.

På scenen har de med seg kordamer og en blåserekke. Låtene til Blur er ikke så vanskelige å gjengi live, og derfor gir disse elementene lydbildet den ekstra dimensjonen det trenger. Tender, for eksempel, kommer mer til sin rett på denne måten.

Det hele blir selvfølgelig avsluttet med Song 2, og jeg skal ikke påstå at jeg ikke likte det. Til tross for at konserten føltes litt rutinemessig, var dette alt i alt en god konsert.

Foto: Johannes Granseth