At Deathcrush hadde fans var det ikke tvil om, og foran scenen var det relativt tettpakket med folk. Dessverre var det ikke mange som så noe som helst da hele scenen i stor grad var røyklagt det meste av tiden, og i tillegg hadde en lyssetting som vekslet mellom bekmørkt og blendende lyst. Muligens var dette en del av estetikken, men det ble forstyrrende mer enn effektfullt.

Musikken til Deathcrush er like full av kontraster som det visuelle var, med steinharde gitarer og lyse kvinnevokaler. På det beste er det steintøft, på det værste høres det ut som t.A.T.u. gone bad. I teltet på fredag ettermiddag fikk vi høre begge deler, og konserten tok seg aldri opp på det nivået man kunne håpet på forhånd. Ikke for at bandet ikke prøvde, de jobbet steinhardt på scenen, men om det var lyden som sviktet eller om det bare var settingen som var feil er vanskelig å si.
Når det i tillegg var tropevarme og oksygenmangel inne i teltet var det mange som strømmet mot utgangen før de muligens ville gjort det ellers.
