Det er ikke lenge siden Hvitmalt Gjerde var en hype i forkant av by:Larm og mottok særdeles gode kritikker etter konserten sin der. Siden den gang har de spilt diverse konserter og på diverse festivaler, blitt skrevet om av tabloidene og gitt ut et kritikerrost album. Samme dag som de står på en øyascene for første gang, gir de også ut en titommer. Det er mye som skjer, og det skjer samtidig som at kvaliteten opprettholdes, noe som ikke er mange ferske og unge band forunt.
For Hvitmalt Gjerde er ikke lenger bare de naive, unge, skamløse og sjarmerende guttungene som spiller like naiv og sjarmerende surfpunk, som de kaller det selv. De er fortsatt dette, men nå har de bevist at de også er mer – de har levert et debutalbum som er hypen verdig. På Øyafestivalen viser de dessuten at den spillegleden og nære scenetilstedeværelsen man var vitne til på by:Larm også kommer frem på en festivalscene. Det er ikke mange som ikke rører på seg eller danser når de fire guttene spiller «hittene» sine. Litt Mer og Surfer med Jesus sitter begge som de skal. Det er ikke like mye trykk gjennom hele konserten, men dog. De fengende låtene og den spillegleden som utstråles fra scenen er smittende og får flere og flere festivalgjengere med på dansingen, spesielt når de i tillegg oppfordres til det.
Det skjer mye på scenen også, og de rekker å spille ganske mange låter på den halvtimen de spiller. Enkelte dødpunkter til tross, tenåringskvartettens sekstitalls garagerock anno Dick Dale og Roky Erickson fungerer på en festivalscene også.
Foto: Amund Østbye og Anne Lerheim Ask
