«The Knife Shaking The Habitual Show» er The Knife-«konserten» vi overværer på Øyafestivalen, og tittelen gir gode hint til hva vi har i vente. Den har definitivt som formål å «røre» ved det vanlige, og ved vanene våre, og det greier den.
Det hele starter med et femten minutter langt aerobic-show, ledet an av en langhåret mann i fargesterkt, åttitalls aerobic-tøy, og det fortsetter på samme noe absurde måte. Det blir fort ganske klart, der man står foran Enga-scenen lørdag kveld, at opplevelsen av det som foregår på scenen utelukkende avhenger av hvordan man tolker det, og om man er med på «greia». «Greia» er ikke en konsert, i begrepets egentlige forstand, det er et kunstprosjekt. Et danseshow med absurde elementer til musikk, som har det formål å bryte konvensjoner og å gjøre oppgjør. Og om musikken vi hører i det hele tatt spilles live, er også noe uklart.
Sceneshowet er spektakulært, det er det ingen tvil om. Jeg er ikke i noen posisjon hvor jeg kan vurdere selve dansen eller komposisjonen eller den typen ting, men jeg kan med en gang fastslå at det oppleves mektig og flott.
Det er viktig å huske at The Knife ikke ble booket som The Knife, men som et show – «The Knife Shaking The Habitual Show». Det er med andre ord ikke en konsert vi skal overvære, og de fleste var nok også klar over at det nok kom til å bli en spesiell opplevelse. Det er ikke noe nytt at The Knife spiller ukonvensjonelle konserter. Bandet var i Oslo i mai, og konserten ble først og fremst omtalt som sær. De liker å utfordre, de tøyer grenser og tester sitt publikum.
Musikalsk sett er ikke dette The Knifes musikk verdig, hvis man skal se konservativt på det. Og det rent musikalske høydepunktet prøver de heller ikke å oppnå. Slik jeg tolker det, er formålet med dette å gi det musikalske uttrykket et nytt ansikt. De ønsker at musikken skal oppleves og tolkes på en ny måte ved hjelp av denne visuelle oppvisningen.
Mange hadde det nok veldig gøy – antall dansende publikummere er en bekreftelse på dette. De tøyet grenser og lager show. Mest av alt fungerer dette riktig nok nærmest som et raveparty, heller enn kunst med et dypere budskap. Det er visuelt spektakulært, men jeg sitter likevel igjen med noe blandede følelser og er litt usikker på hva jeg egentlig fikk ut av det.
Foto: Johannes Granseth
