Alle ser derimot til å ha fått med seg fjorårets beste plate, messingpopsuksessen Love this Giant. Byrnes meloditeft og Clarks kreative villskap inngikk en herlig symbiose, som vokste til perfeksjon med deres delte tekstskrivergeni. Ikke ulikt måten Hercules & Love Affair fornyet dansegulvet med en levende blåserrekke fant koglomeratet Byrne & St. Vincent kreativt utløp i innførselen av messing og tre på scenen og etter hvert i studio.
At så godt som hele bandet tropper opp også i Oslo varmer et konsertgjengerhjerte (og forsvarer muligens billettprisen). Vi teller etter beste evne saksofon og tenorsaks, valthorn, posthorn, trombone, trompet, klarinett og tverrfløyte samt en tuba eller euphonium - i tillegg til Clark og Byrnes el- og kassegitarer, synth og trommer. Alt som behøves til et ekte amerikansk marching band.
Som er nøyaktig hva det er. Idet Who blåses i gang begynner bandet en innøvd koreografi av marsjøvelser et buekorps verdig. Og de holder det gående gjennom storparten av de neste to timene. Bevegelsen avlaster Byrnes sedvanlig stoiske aktivitetsnivå og St. Vincents dokkemimikk. En konsert som fort kunne blitt statisk og uengasjerende blir i stedet festlig og humørfylt.
Når samtlige attpåtil spiller ikke bare godt, men helt enestående, blir perlene Weekend in the Dust, I am an Ape, The Forest Awakes og Optimist store opplevelser. Clark viser akkurat hvor rå hun er på gitar, men det råder enighet på scenen såvel som i salen om hvem det store trekkplasteret er: snakkehodeklassikere som This Must Be the Place og Wild Wild Life har funnet veien til settlista, til allmenn glede. Til og med X-Press 2-samarbeidet Lazy er med. Innimellom fortelles bløte vitser ("this next song is dedicated to the Higgs Boson particle"/Outside of Space and Time), Byrne blar i en gjenglemt dreiebok for Folketeaterets kommende Annie-musikal ("Must be another Annie"), og Clark bedyrer at Talking Heads var hennes musikalske oppvåkning.
Uten at publikum tar helt av i de gamle operasetene. Stemningen er bedagelig også gjennom flere nye sanger fra duoen, pluss kjenninger som St. Vincent-godbitene Cruel og Cheerleader. Med lysfarget hår står Clark midt i spotlighten og truer tidvis med å stjele hele showet selv for tilbakelente åttitallsnostalgikere.
Så, med et drøyt kvarter igjen, snur det idet Byrne stemmer i Burning Down the House. Folk spretter opp av setene som om de tok budskapet alvorlig. Derfra blir St. Vincent-hiten The Party og Talking Heads' nihilistklassiker Road to Nowhere i en bokstavelig parademarsj gjennom Youngstogets egentlige kulturhus.
