Og Yo La Tengo-disiplene som valfartet til Torggata denne kvelden inkluderte mennesker i alle aldre. At bandet år etter år kan fortsett å være så relevante for såvel musikkritikere i femtiårene som fremadstormende indie-musikere i starten av tjueårene har nok mye å gjøre med Hubley, McNew og Kaplans utrolige evne til å stadig utvikle seg videre, stadig variere i lydbildet, og stadig prøve ut nye ting fremfor å satse på de tryggeste løsningene.
Likevel oser det trygghet av dem – de er kanskje de mest ufarlige gitarmaltraktørene i verden, og når de står på scenen minner de mer om avslappede slacker-tanter og -onkler på en rolig søndag hjemme i sin egen stue enn bejublede alternativrockikoner på verdensturné. Hos Yo La Tengo gjelder regelen “come as you are” på enhver fest, også kveldens tilstelning i Oslo. Og det er greit, for det er akkurat sånn vi vil ha dem. Maken til uanstrengt og uprentesiøs gjeng, som samtidig spiller så intens musikk, skal du lete lenge etter.Kveldens konsert var en forestilling i to akter, der de to halvdelene representerte
hver sine ytterpunkter i Yo La Tengos reportoar, fra nesten meditativ ro og kontroll til det aller mest støyete, eksperimentelle og jammete. Og begge halvdelene ble hver sin demonstrasjon på hvor vanvittig godt de mestrer formen.
Singelen Ohm fra årets album Fade dukket opp under begge halvdeler, først preget av Kaplans lavmælt akustiske gitar og Hubleys forsiktige pisking på trommene, så av Kaplans drønnende og dronete elgitarsoloer og McNews iherdige og aggressive hamring med trommestikkene. Begge akters setlister tok også avstikkere langt bakover i låtkatalogen, opp til tjue år tilbake i tid. De aller mest populære av dem var helt klart innslagene fra 1997-skiva I Can Hear The Heart Beating As One, og både gamle veteranfans og nyfrelste som hadde gjort hjemmeleksa si jublet iherdig allerede sekundet Autumn Sweather og Little Honda fra bandets aller største mesterverk satte i gang.
På førstnevnte nådde bandet aldri helt opp til den magiske stemningen i studioversjonen, men det sistnevnte Beach Boys-coveret låt bedre enn noensinne, og ble overraskende nok det aller mest bråkete og hypnotiske innslaget i hele det støypregede andresettet. Det må ha vært den mest dronete surferocken noensinne fremført, og det er vanskelig å si om nummeret varte i tre eller tretti minutter. Det kan egentlig sies om hele konserten – fra bandet gikk på scenen den første gangen, til de takket for seg etter hovedsett nummer to og ekstrasettet, gikk det hele tre timer, men de kunne lett sluppet unna med å spille enda lengre enn det uten å tære på det hengivne Rockefeller-publikummets tålmodighet. En konsert helt utenom det vanlige fra en trio som ved første øyekast kan se ut som verdens mest vanlige mennesker.
Foto: Katharina Marie Vestre
