Piggtråd-rockens bestefedre
Og det skal sies at den som skranter mest i bandet er ikke kreftsyke Iommi. Han er denne kvelden svært generøs med både solide riff og soloer. Heller er det ikke Geezer Butler, som har en hypnotiserende kontroll over bassen sin. Neida, grunnen til at mange av låtene både spilles saktere og ned et par hakk tonemessig er frontmannen sjøl. Mørkets prins, Ozzy Osbourne, er nå blitt en koselig bestefar som gjør sitt beste for at alle skal være med og more seg. Han virker takknemlig på grensen til det komiske for så mange oppmøtte, med uttallige "thank you", "we love you", og "god bless you" godt fordelt utover konserten. Men han gir ikke slipp på publikumet så langt det lar seg gjøre. Det skjer nesten kun når han skal stelle seg bak mikrofonen og synge. Etter det er det fram igjen for å kommandere alles hender oppi lufta. Fra første sekund han står på scenen prøver han å trollbinde oss. Og stemmen hans holder seg godt, men han har ikke samme stålkontroll på den som Geezer og Iommi har over instrumentene sine. Ozzy sin solotrommis, Tommy Clueftos, er mannen som sitter bak trommesettet i kveld. Han er definitivt mer enn kompentent nok til å spille bak Black Sabbath, men å dra en trommesolo i fem minutter blir i lengste laget. Men til tross for at dette er en «reunion»-konsert savnes derfor nærveret til Bill Ward.
Hvorfor mange publikumet var daffe er vanskelig å si, i hvert fall når man kunne speide en flust av ungfoler ute i folkehavet. Kanskje det var fordi riffene var noe tregere enn på plate, eller kanskje det rett og slett var Telenor Arena, som denne gangen også (i likhet med konsertene til Muse og Rihanna i sommer) blir en stor, varm gryte, muligens mest for lærgutta. Ozzy virker i hvert fall noe frustrert over dette, men han gjør jobben med å holde publikum våken mye bedre enn mange av dagens band.
Legendariske gullåter
Det var svært tydelig hva høydepunktene var for kveldens publikum. N.I.B var Geezers øyeblikk, der han lekent spiller på bassen sin med sine fem plektre, også kjent som fingre for den vanlige mannen i gata. Første låta fra første plata, Black Sabbath, skaper en trollsk stemning som er til å ta og føle på. Faires Wear Boots tas godt imot av folket, og klassikeren Iron Man får publikum til å ule med av full hals. Heldigvis så kunne Sabbath ikveld varte opp med en av deres tøffeste låter, som ikke var nedstemt og ikke nevneverdig treigere enn før. Klart Children of The Grave skulle få avslutte ballet. Men siden vi var "ekstra gærne" sa gamle Ozzy at vi kunne få én til. De trasker tilbake og teaser kort med introen til Sabbath Bloody Sabbath (som forøvrig er dårlig gjort, men det kan hende at stemmen til Ozzy ikke takler de høye tonene i låta lenger) før Iommi tryller fram Paranoid. Da avsluttes det med full fest i Telenor Arena.
Det var ikke låtene fra 13 som lagde mest liv og røre, og heldigvis var det få av dem, og selv om låtene er greie nok er det helt ok at det var flere av de store låtene som fikk sin plass på settlista. Black Sabbath beviste i kveld hvorfor de er tungmetallens fedre, og skapte helgod steming, både for seg selv og folkehavet foran dem. Det er godt å se at Iommi er oppe og går igjen. Han fortsatt kan sin kunst, og det var vi takknemlige for. For dette er et band som fremdeles, etter flere tiår med både narkotika, rock 'n' roll og kreft, er et kraftig maskineri. Det var ikke nødvendig for Ozzy å introdusere nesten hver eneste låt under konserten. Dette var et levende Black Sabbath som stod på scenen, og takk satan for det.
Foto: Thomas Brekke/Gaffa
