Et meget spent publikum troppet opp i Oslos storstue, og fikk en fin liten konsert av svenske I Break Horses som support for Sigur Rós selv endelig tok til scenen gjemt bak et gjennomsiktig forheng. Der befant de seg de første par låtene mens mystiske filmer ble prosjektert på duken. Siden sist har bandet sluppet fler album, blant annet deres nyeste album Kveikur, som sto for mange av låtene vi fikk høre i løpet av kvelden. Deriblant konsertens første høydepunkt, Brennisteinn som eksploderte i Spektrum da forhenget falt, og et unisont gisp gikk gjennom folkemengden. Brennisteinn, i likhet med store deler av Kveikur, har en mye mer elektronisk – nesten industriell – sound enn det vi tidligere har vært vant med fra Jónsi & co. Dette fungerer vanvittig godt live, med et trøkk som tok pusten fra de fremmøtte. Lyden var gjennomgående svært god, med rivende bass, eksplosiv perkusjon og tung brass, godt balansert mot svevende strykere og Jónsis skjøre falsett. Om det var noe man kunne savnet, var det bare en litt ekstra bunn i bassen her og der, men med et lokale som spektrum er det vanskelig å få i både pose og sekk.
Som en flott motvekt mot tunge raspende låter som nettopp Brennisteinn og Kveikur, fikk vi eteriske låter som Glósóli, Festival og Hoppípolla. Overgangene mellom dundrende styrke og skjøre partier ble utført med sånn letthet og eleganse at man ikke kunne unngå å la seg imponere, og crescendoene bandet er beryktet for så langstragte og overveldende at man ubevisst holdt pusten. Når det så braket løs i finalene sto publikum med tindrende øyne og ristet nesten vantro på hodet over det de fikk oppleve. Med høyepunkter på rekke og rad, var det få dødpunkter, heller da en spenning som i noen tilfeller ble så langstrakt at noen publikummere ikke klarte å holde seg fra å juble eller klappe på partier hvor full stillhet ellers rådet.
Med 11 musikere i full sving var det til enhver tid mye å følge med på, og når de da gjerne spilte på tre typer pianoer/keyboard, to klokkespill og to slagverk samtidig sier det seg selv at veggen av lyd som traff publikum var massiv. Hele veien fikk vi flotte videoer prosjektert på en lang skjerm bak scenen, som harmonerte med glødende og blinkende lyspærer strødd over hele scenen. Dette kulminerte i nydelige Svefn-g-englar og avsluttende Untitled 8 (også kjent som "Lag 8" eller "Popplagið"), som en vanvittig finale med et lamslått publikum som tilskuere. Det rådet en nesten åndeløs stillet over Oslo Spektrum i minuttene som fulgte etter at bandet hadde gått av scenen, Som om man plutselig og nesten smertefullt ble revet tilbake til virkeligheten, etter å ha tilbragt de siste par timene i en helt annen tid og verden, hvor Sigur Rós sto for soundtracket.
Alle foto: Stian Kaspersen
