Placebo er et band som baserer konsertene sine mye på visuelle inntrykk, og selv om de hadde et statisk backdrop, var et store skjermer på scenen som til enhver tid glødet i sterke farger, og scenen, musikerne og backdropen var til enhver tid like fargerikt lyssatt. Dermed fikk man noe å henge oppmerksomheten på selv om det ikke var voldsomt mye aktivitet på scenen. De aller fleste holdt seg på sin egen plass under låtene, byttet plass mellom låtene, uten at dette på noen måte gjorde det til et kjedelig skue. Molko og gitarist Stefan Olsdal var det litt mer liv i på scenen, og var naturlige midtpunkt på hver sin måte.
Placebo oser av spille-erfaring, og med seks musikere på scenen, var det hele gjennomgående meget tight. Ballader og tyngre låter ble fremført like lekkert, og Molko er en karismatisk – dog temmelig stilltiende – leder. Vokalmessig er han like sterk nå som han var i bandets storhetstid, og de nye låtene i settet egnet seg meget godt live. Tirsdag kveld ble vi servert et godt og blandet sett, med låter fra alle de syv studioalbumene, samt noen ekstra godbiter, selv om noen låter fortsatt er dypt savnet fra settlisten. Hovedvekten av konserten lå naturlig nok på sisteskiva, og muligens er denne litt for ny til at publikum har fått satt seg veldig godt inn i den.
Etter en eksplosiv start med låter som nostalgitrippen Every You Every Me og de nyeste singlene Too Many Friends og Loud Like Love roet gemyttene seg nemlig drastisk, og publikum så ut til å miste litt kontakten med bandet på scenen da de nyere låtene kom i midtpartiet.
Se fler bilder fra konserten i galleriet nederst i artikkelen
Til tross for den massive veggen av lyd som møtte oss fra scenekanten, var det et meget stillestående publikum som betraktet konserten heller enn å delta aktivt i den.. Den mest engasjerte fansen på de første radene holdt likevel koken, og ble belønnet med et band som peiset på så godt de kunne, uten at det så til å imponere resten av folkemengden nevneverdig. Ikke før enda en storhit, Song To Say Goodbye, dukket opp, våknet publikum til live igjen, og derfra og ut sto konserten til toppkarakter. Dessverre var dette den tredje siste låta i hovedsettet, og dermed akkurat litt for lite akkurat litt for sent. Men med et band som fikk tilbake gnisten da publikum våknet, og stadig mer dansing gjennom de resterende låtene og ekstranummerne, ble det likevel en kveld å minnes lenge!
Da det hele ble avsluttet med Infra-Red var det full fest på Sentrum Scene, og bandet, som tok seg god tid til å vinke farvel til publikum, så minst like fornøyde ut som de fremmøtte!
