Dekket av delay, reverb, fuzz og wah-pedaler sto Revolvers kjellerscene, i et bad av fargerikt flytende abstraksjoner og avbildninger av det uendelige kosmos, klar for Oslo Psych Fests andre kvelds første band. Danske Narcosatanicos; et ungdommelig banalt bandnavn, seks gutter besatt av hallusinogen paranoia og Stooges på sitt mest utsvevende, en elementær rytmeseksjon, tre gitarer og en saksofon. Syttitallets doom og dens rifflenende monumentalitets influens regjerer innledningsvis. Når vokalen melder sin ankomst er det på komplementerende tilbaketrukket vis, der den med sin kvantitative underlegenhet gjør lite annet enn å underbygge gitarenes kvestende tyngde.
Iggy Pops nasale skrik møter over dette bakteppet vrang saksofonføring. Funhouse kanaliseres. Enhver vag tilnærmelse til standardisert låtskriving blir hensynsløst avlivet av dets primitive energi. Det er her danskene overbeviser sterkest. Formal oppløsning svøper vokalen i overflødighetens lys, atonal frijazzisme kniver med tungrocken. Den spiralerende saksofonens skjærende frihet utforsker det ukjente. Kakofonien glir ikke mykt langs melkeveien, men befinner seg i et sort hulls eksistensielle limbo. På det planetære nivået menger den seg med avvikende former for menneskelig bevissthet, hvor alminnelig diskurs kun kan bidra med inadekvate beskrivelser.
De drivende støyorgiene bandet tydelig mestrer besitter transporterende kvaliteter, som glimrer med sitt fravær i settets mer vokalladede stoner-seksjoner. En tolkning av Suicides Ghost Rider kombinerer originallåtens dunkende bass med sur blåsing, og eksemplifiserer i sine mest fuzz-dynkede faser Narcosatanicos på sitt beste. En tradisjonsbærende utlevering av vital støyrock. Et danseband for de vansinnige.
Eagles Gift
Franskmennene Eagles Gift beskriver seg selv som en merkelig stamme et sted mellom cowboyer og indianere. Åpningslåten bærer i overenstemmelse med dette preget fra den ville vesten utenpå ermet. Et disproporsjonalt forhold mellom spenning og tempo gir inntrykk av at rastløs virilitet holdes tilbake. Den anspente stillheten før den første revolveren trekkes i en duell, som får et minutt til å virke som en evighet. Den lovløses higen etter sex, brennevin og vold, midlertidig holdt tilbake av lovens fysiske tilstedeværelse. De staver spaghetti-western med bokstaver fra rockens alfabet.
Prosjekterte Lynchianske hyllester av den endeløse veien omgir de fem musikerne, idet et søkende lag av synth legger seg over rytmer lånt fra krauten. Rytmeseksjonen vies til det repetitivt anspennende, mens virtuose gitarekskursjoner maner frem lyden av knusktørr ørken. Når synthen i settets beste minutt sysler med østlige skalaer, virker bandets egendefinisjon særs presis. Indianske peyoteritualer sameksisterer med lyden av galopperende hester og lukten av kruttrøyk. Som så mange unge cowboyer før de lar Eagles Gift dog rastløsheten bli sin bane. Piskende punkeriff, som deres kontemporære fuzzpatriot Ty Segall spiller bedre, tar gradvis over den dominante rollen, og forførende mystikk avmystifiseres av temmelig standardisert rock.
Musikken identifiserer seg også senere i settet med 1800-tallets rotløse amerikanere, og det er da den briljerer. Den høres oppriktig farlig ut. Den høres ut lydsporet til Lee Van Cleefs synder. At disse psykedeliserte sinnene ble unnfanget etter punken høres riktignok altfor godt og altfor ofte til deres vellyds eget beste. Det stemningsfokuserte som beherskes svært godt nedprioriteres for middelmådige låter. De middelmådige låtene fremføres på overbevisende vis, og det unge bandets bugnende energi sørger for at kjedsomhet aldri blir et problem. Allsangfremmende refrenger knuser dog en i utgangspunktet skuddsikker illusjon, og får de til å fremstå som nøyaktig det de er; en gjeng med vanlig ungdom i et vanlig rockeband, ikke en gjeng med spirituelt inklinerte cowboyer man gjør lurt i å ikke se i øynene.
Electric Eye
Kveldens dyktigste musikere viste seg å være norske. De viste seg og å være det eneste av kveldens tre første band som oppbevarte pedalene sine på brett, og ikke i poser. Electric Eye har etter sigende imponert mange i løpet av det siste året, noe som ikke er annet enn forståelig, da det viste seg at de frekventerer intergalaktiske bølgelengder med erfarne kosmonauters selvsikre kontroll. I deres tilfelle er sakkyndig det best oppsummerende adjektivet. Instrumentene håndteres plettfritt, og det referanserike lydbildet vitner om habil oversikt over hva som har bevegd seg i de siste femti års musikalske landskap.
En velsmakende gryte bestående av høyst varierte ingredienser serveres. Krautrocken kan sies å være bindemiddelet, på samme måte som en rytmeseksjon ofte kan sies å være et bands bindemiddel. Intrikate rytmer repeteres, forandres subtilt og gir både tangenter og gitarstrenger rom til å utvikle seg. En dissonerende tangentsolo, fra Velvet Underground via Modern Lovers, føyer seg like logisk inn som døsig slidegitar fra den solrike vestkysten. Vokalist og gitarist Øystein Brauts likheter med Neil Young slutter ikke ved kinnskjeggene. Bluesen anvendes likt av begge. Førstnevnte hadde nok levert kvasse tolkninger av sistnevntes Vampire Blues eller Down By The River. Electric Eye er imidlertid selvsagt rettet mer mot verdensrommet enn mot prærien. Bluesinfluert gitartraktering er langt mindre prominent enn elegant romstasjonsboogie Stereolab kunne satt navnet sitt på, men som med samtlige mulige innflytelser fungerer de symbiotisk.
I sine mest inspirerte øyeblikk besitter musikken impresjonistiske kvaliteter. Det trivielle mister signifikans. Meg, mitt, deg og ditt farger ikke lenger tankemønstrene, og i enhetlighetens søte rus svever man i bane rundt jorden på et teppe av vellyd. At vokalen tidvis sørger for at det klatres ned fra de transcendentale platåene, og minner oss på at vi tross alt er lokalisert i Norge, må regnes som en bagatell. At noen partier er svakere enn andre ses og på som lett tilgivelig. Electric Eye imponerer, og etablerer seg som et av landets mest spennende navn.
Disappears
Disappears har alltid marsjert til takten av sine egne motoriske trommer. Siden Chicago-kvartetten sist besøkte Revolver har eks-Sonic Youth trommeslager Steve Shelley takket for seg, men de samme stødige rytmene slås av nykommer Noah Leger. Skjelvende gitarer sammenflettes fortsatt i sykliske mønstre, og totaliteten vies stadig til det hypnotiske drivet.
Å fullstendig neglisjere utviklingen deres vil imidlertid samtidig være å gjøre bandet urett, på tross av at den ikke eksplisitt uttrykkes i livesetting. Der årets fullengder, Era, vitner om tiltagende pleie av det tidligere underliggende industrielle, fungerte gårsdagens konsert i bunn og grunn som en feiring av post-punkens dansbarhet. Det salig repetitive stammer sannsynligvis riktignok fra Tyskland, men de krappe gitarlinjene kommuniserer som et anemisk Television. Et Television som i takt med blodtapet glir fra det elegant lengtende til det fortapt fordømmende. Vokalist Brian Cases korte stavelser fremkaller i sin ekkodynkete form Alan Vega. Når utstrakte ord glir over i hverandre, med et minimum av spesifisert artikulasjon, danner bildet av en glefsende Mark E. Smith seg på hornhinnen.
Disappears sine skiver trekkes ofte ned av ufokusert middelmådighet som på langt nær lever opp til standarden satt av deres beste øyeblikk. Vandringer i shoegaze-landskapet bærer ofte preg av en viss målløshet, som stø kurs med hell ikke lar komme til uttrykk i konsertformat. Hvitt støy og fuzz-anledet ekko er av prominens, men underkastes smarte hooks og intrikate instrumentalpartier på en måte som sørger for at det intetsigende unngås. Det er lyden av knusende gitarer i et dekadent diskotek. Det er lyden av det moderne Amerikas undergrunn.
Bilder av Lars Rolland Andersen
