Kid Astray begynner rett på, uten hjelp fra noe oppvarmingsband, og sliter ikke med stemningen blant publikum av den grunn. Det hele starter med Hey Sister, noe som viser seg å være et smart trekk. Kvelden får en pangstart, og indiegjengen viser seg umiddelbart fra sin energiske side, med vokalist Benjamin Giørtz som ivrig frontfigur. De har kun utgitt femspors-EP-en Easily Led Astray, hvilket gjorde at de fremmøtte fikk høre nye låter som blir å høre på debutplata som kommer senere i år. Can You See It? og No Easy Way Out er en forlengelse av den gode starten, to låter som umiddelbart høres ut som kommende hiter. Sistnevnte låt er laget sammen med The Wombats, men det er likevel et tydelig Kid Astray-preg over låta. I positiv forstand.
Når vokalist Giørtz med glimt i øyet proklamerer at «nå kommer en låt dere kanskje har hørt før» og All Alone We'll Be Just Fine går i gang, da er stemningen god. Bandet blir mer og mer varme i trøya, og selvtilliten de spiller med er fascinerende. De spiller som om dette er noe de hadde gjort i en mannsalder, hvilket er herlig å se. Den fine kombinasjonen mellom Giørtz og Elizabeth Wus to vokaler fungerer perfekt – også live. Det er påfallende hvor likt det høres ut som den innspilte versjonen, hvilket bandet fortjener all honnør for.
Så kommer en liten «periode» som ikke er helt på høyde med den kraftfulle starten. Flere nye låter serveres, men det kan se ut til at det hele går noe på autopilot. At det er noe man bare må gjennom før man kan avslutte med stil. De etter hvert karakteristiske synthesizerne og slagverkene, som har blitt en del av bandets identitet, går igjen i nesten samtlige låter. Noen av disse sangene blir kun «blaff» i forhold til deres beste låter, og det hele blir noe ensidig.
På den annen side er det denne sounden som gjør at man digger bærumsbandet, og som gjør Kid Astray til det de er. P3-hiten The Best of Us er et eksempel der den nevnte oppskriften nærmest er perfekt, og et av kveldens høydepunkter er når denne låta går i gang. En voksende allsang brer seg som ild i tørt gress utover i det mørke lokalet. Selvtilliten øker enda noen hakk, og vokalist Giørtz skinner der han står. Resten av bandet oser også av en veldig glede, hvilket smitter over på de fremmøtte. Gitarist Alex Meek bytter ut gitaren med en ukulele til publikums store glede, og Cornerstone blir nok et høydepunkt. Samspillet mellom de to vokalistene er perfekt, og alt tilsier at også denne låta vil versere på radio når debutplata slippes. Det hele avsluttes med en utvidet versjon av hiten The Mess, og stemningen på John Dee når sitt klimaks. Allsangen begynner igjen. Energien er på topp. En perfekt finale. Bandet forlater publikum i et gledesrus.
På forhånd var det ingen tvil om at dette var seks lovende musikere, og dette beviste de nok en gang. Til tross for noe lite variasjon, og en svakere periode midt i, var dette imponerende bra. Samme hva bandnavnet tilsier, denne gjengen er på ingen måte på avveie.
Foto: Per-Otto Oppi Christiansen/GAFFA
