Et godt og blandet publikum var i god stemning da kveldens første band, Insense, gikk på scenen, og underholdt med sin fine blanding av metal, hardcore og thrash. Bandet er snart klare med et nytt album og – til tross for sin overbevisning om at publikum misliker å få høre nye låter live, fikk vi likevel levert litt nytt materiale fra scenen, med lovende tendenser for det neste platekapittelet!
Etter et fint sett av Insense ble scenen ryddet for et av kveldens to hovedband, Honningbarna, som tradisjonen tro entret scenen fra publikum!
I like tradisjonstro antrekk og med en av norges mest dedikerte fanbaser, var stemning høy allerede før første tone var spilt. Til tross for en litt rusten start var publikum i fyr og flamme, og stilte med allsang og moshpit foran scenen. Vokalist Edvard Valberg nøyer seg sjelden med å underholde fra scenen, men hoppet også i går rett ut i ormebolet foran scenen og fortsatte konserten derfra. Bandet har etterhvert jobbet seg opp en fin live-katalog, og vi fikk høre en rekke publikumsfavoritter som Ikke la deg rive med, Offerdans og Borgerskapets utakknemlige sønner. Et par nye låter ble det også tid til, som Prinser av Sarajevo og De nye blanke, også denne siste med full allsang fra publikum. Jubelen sto i taket hver gang Valberg dro frem celloen på scena, og når publikum fikk velge låt på slutten – med litt hjelp fra Valberg – var det nok et par sjeler også lenger bak i lokalet som ble sjarmert i senk av guttene fra Kristiansand. Police On My Back og Fuck kunst (Dans Dans) ble to av de siste låtene ut i et flott sett av det alltid energiske bandet.
For siste band ut for kvelden, Shining, ble det litt av en utfordring å matche det vi nettopp hadde fått høre, da de gikk på scenen etter Honningbarna. Med temmelig forskjellige – men likevel matchende – musikkstiler, kunne det i verste fall krasjet helt, men Jørgen Munkeby & co plukket opp stafettpinnen etter Honningbarna og peiset på meg like høy energi, blandet med en intensitet man sjelden får oppleve andre steder enn på Shining-konserter. Der Honningbarna leverte ungdommelig energi på grensen til vanvidd, var Shining kveldens lokomotiv, som druknet publikum i hypnotiske og suggererende rytmer. De peiser på som et infernalsk godstog, og Munkeby har stålkontroll på både musikken og publikum foran seg. Det eneste han tilsynelatende ikke har like god kontroll på er det som skjer mellom låtene, med småprat som faller litt platt der han rett og slett ikke vet hva han skal si, og ender opp med å nesten virke litt flau og skjenert. Dette står så i kontrast til resten av konserten at det blir veldig tydelig, men så fort bandet setter i gang med neste låt er det meste glemt; da lar man seg villig drukne i veggen av lyd som strømmer fra scena.
Med sin unike blanding av metall og jazz, og Munkebys karakteristiske saksofonspill, er Shining noe av et unikum innen sjangerblanding. Hvert bandmedlems dyktighet på sine felt er åpenbare til tross for at de gjerne holder seg i bakgrunnen og ikke gjør mye ut av seg på scenen. Musikalsk briljerer de alle, ikke bare hver for seg, men også på måten de klarer å veve tilsynelatende umulige – og totalt forskjellige - partier sammen til ett felles samlingspunkt som organiserer kaoset i flotte og detaljrike avslutninger. Med låter som Fisheye, The One Inside, How Your Story Ends, The Madness and the Damage Done og sågar et par coverlåter i egen tolkning, var det en fantastisk utblåsning vi fikk være vitne til på Parkteatret. Ved kveldens ende var det tre fornøyde band og et temmelig utkjørt publikum som virkelig hadde fått en knallstart på det nye året!
