Hold Fast går hardt ut og leverer som bare det. Her driter man i pophooks og allsangvennlige refrenger, og prioriterer heller skitten hardcore punkrock med heavy gitarriff og sinnsyk energi. Og ikke nok med at de spiller høyt og hardt. De er tighte som bare faen! Bandet har gjort gode valg i sitt låtmateriale når de har snekret sammen setlisten, og de skriver virkelig dødstøffe låter. Likevel sitter jeg igjen med deres brutalt fete versjon av Iron Man (Black Sabbath) som settets store høydepunkt. Dette er en av de kuleste coverlåtene jeg har hørt på lang, lang tid. Her henger på en måte ikke ting helt på greip. Tromme og komp passer liksom ikke helt sammen, men det høres likevel så utrolig rått ut! Jeg skal følge nøye med på hva Hold Fast foretar seg i tiden som kommer, for det her var dritbra.
Etter en vel blåst oppvarmingsjobb går det bare en liten halvtime før Skambankt kommer på scenen, med en utrolig kul intro. Det er fire år siden sist de spilte i Bergen, mye på grunn av den store satsningen til Kaizers de siste årene. Nå er den epoken over, og da har heldigvis Terje Winterstø Røthing samlet gjengen igjen og børstet støv av det herlige bandet. Platen de nettopp slapp, Sirene er det tøffeste jeg har hørt så langt i år, og sammen med godbitene fra tidligere album, er forventingene skyhøye foran kveldens konsert på Ole Bull.
Bandet åpner med Anonyme hatere, som for øvrig også er åpningssporet på den blodferske utgivelsen. Når de da fortsetter med Skambankt, til taktfaste og høyrøstede Skambanktrop fra publikum, er på mange måter premissene for resten av kvelden lagt. For dette blir en eneste lang fest. Etter de to første låtene, spør Winterstø Røthing om bergenserne er klare for å gjøre en tirsdag til lørdag. Publikum virker klare for det, så da er mye opp til bandet selv.
Alt går kanskje ikke som planlagt for bandet i kveld. Litt sure gitarer dukker opp allerede i første låt, noe det rutinerte bandet fikser, og delvis kamuflerer, greit. De sliter også med i overkant mye feedback til tider, som gjerne kan skje når man skal spille jævla høyt. Men også dette fikser Terje Røthing med knusende ro. Og selv om lyden kanskje ikke er helt optimal hele tiden, og bandet støter på et par tekniske problemer til utover i konserten, kommer de unna med det. Dette er jo rock, for pokker! Og de leverer altså i bøtter og spann.
Jeg lar meg begeistre av en fantastisk frontfigur denne tirsdagskvelden. Han har et eller annet over seg, som gjør at han kan minne ganske mye om Josh Homme (Queens of the Stone Age) når han står på scenen. Mye god energi, men samtidig tilbakelent og med en coolness som få er ham forunt. Og til tross for tidligere nevnte problemer med lyd og teknikk, lar han seg aldri stresse. Fjellstøtt og herlig!
Skambankt har nok spilt enda mer solide konserter enn i kveld, men dette holder likevel i massevis.
Tirsdagen har blitt til lørdag og når det avsluttes med Eliksir, føler nok de fleste at kvelden er fulkommen. At klokken fremdeles bare er litt over ti, virker veldig rart. Denne gode rockefølelsen har jeg som regel ikke før etter midnatt. Å kjenne at man bobler av musikkglede og entusiasme også tidligere på kvelden, kan jeg meget godt vende meg til!
Foto: Oddbjørn Steffensen
