Klokka ti var det endelig tid for hovedbandet, og Turner satte standarden fra første note med låta Photosynthesis. I retur fikk han full allsang fra et stappfullt John Dee, noe som fortsatte hele konserten igjennom! Det er skjelden så etablerte artister besøker nettopp John Dee, og med en imponerende back-katalog etter et langt liv som artist, var det alt annet enn en glissen setliste vi fikk servert denne søndagskvelden. Med låter som Peggy Sang The Blues, Glory Hallelujah og Polaroid Picture var det et voldsomt så hjertelig møte Turner fikk med den norske fansen. At han har ett ben i folkrock og ett band i punkrock merket man både på sceneopptredenen som er voldsomt energisk, men også på et meget så blandet publikum. Turner binder sammen både musikkreferansene og publikums-sjangerne på en sømløs måte, og som resultat fikk vi et fyrverkeri av et show, med full dans både på og foran scena.
The Sleeping Souls er et utrolig samspilt band, og briljerer i det mer eller mindre stille. Bassist Tarrant Anderson er underholdning nok i seg selv, med akrobatisk bass-spilling som til tider fikk store deler av publikum til nærmest å glemme hvem frontmannen egentlig var. I tillegg til bandkompisene står Turner frem som en ytterst sympatisk og jovial figur, og mellom låtene fikk vi humoristisk småprat, små sitater de hadde lært seg på norsk, og masse latter. Keyboardist Matt Nasir hadde lært seg hvordan man fortalte at man hadde potetmos på testiklene og mente at det var alt man trengte å vite for å overleve her til lands. Frank hadde i tillegg fått hjelp av fans til å oversette låta Eulogy til norsk, og vi fikk en ytterst sjarmerende, og faktisk fullt forståelig, fremføring av låta.
Det norske publikummet kan være både innadvent, stille, og i overkant høflige, og det er ikke uvanlig at det er musestille under låtene, og at man klapper høflig i 30 sekunder mellom låtene. Dette var alt annet enn sannheten under Frank Turners John Dee-konsert, og i tillegg til massiv allsang, hopping og dansing foran scenen, og god kontakt mellom band og publikum, fikk vi en gjesteartist fra publikum på munnspill, moshpits, samt en noe uvelkommen stage-invasion. Turner taklet dette uten problemer, nok mye takket være sin bakgrunn innen hardcore, men når inntrengeren ikke kjenner sin besøkelsestid og merker når Turner går fra å være smilene og ta det humoristisk til å måtte hinte fler ganger om at “nå er det nok, nå kan du stikke” uten resultat, så blir det bare kleint.
Til tross for at Turner bare er sånn delvis kjent i Norge har han en lang rekke hits under beltet, og låter som If I Stray, Wessex Boy og Recovery var naturlige publikumsfavoritter også her. At hans status her til lands er i ferd med å forandre seg er tydelig, og Turner kunne avsløre at han kommer tilbake allerede i sommer, for å spille på Bergensfest!
Etter en liten pause med trampeklapp fra publikum kom bandet tilbake, og fremførte en strålende versjon av The Ballad Of Me And My Friends, og Turner virket nesten overrasket over reponsen fra et publikum som kjente hvert eneste ord i låta. Konserten ble rundet av med I Still Believe og Four Simple Words, og sistnevnte brakte et av konsertens flotteste øyeblikk da moshpiten uten forvarsel ble omgjort til en miniballsal full av valsende par! Utrolig flott!
Frank Turner er en meget allsidig artist med et stort låtskrivertalent og et enda større live-talent, og dette fikk de fremmøtte på John Dee denne kvelden oppleve til fulle. Dette kan ha vært siste mulighet til å se ham på en så intim scene her til lands, i det som står igjen som en av de flotteste, svetteste, og mest joviale konsertene hittil i 2014. Det er bare å glede seg til Bergensfest!
