City and Colour på Rockefeller

City and Colour eller Dallas Green om man vil spilte for et utsolgt Rockefeller i Oslo tirsdag kveld. Dette var nok en etterlengtet kveld for de fleste til stede, også for kveldens hovedperson kunne han avsløre midt i konserten. Dette var noe han hadde hatt lyst til å få til lenge, men på grunn av ulike hindringer, så hadde det ikke blitt sånn før nå. De høye forventningene blant publikum ble møtt med fengende Harder Than Stone fra sisteplata The Hurry and The Harm tett fulgt av den melankolske The Lonley Life fra nevnte plate. En sterk åpning med et ganske rocka folk-preg i utrykket. Selv om Dallas selv startet med den akustiske gitaren rundt halsen, så sørget det tighte bandet bak han for at trøkket var ganske så bra.



Etter hvert bytta Dallas Green ut den akustiske gitaren med elgitaren og konserten fortsatte i det rocka sporet som man kunne ane fra starten. Selv om det ikke akkurat var noe hardcore alla hans gamle band Alexisonfire, så er det tydelig at han funker svært godt også i dette rockelandskapet. Generelt sett så fungerte første del av konserten rimelig bra, og bandet gjorde seg hele veien interessante med små stilskifter og god dynamikk med tanke på trøkk og energi.

I neste del av konserten fikk vi Dallas Green alene på scenen med den akustiske gitaren og det er nå kveldens høydepunkt kommer for store deler av publikum. Alene på scenen, kun akkompagnert av en akustisk gitar og en gudebedårende stemme fanger Dallas Green et publikum som tidligere i konserten har vært noe fraværende, i sin hule hånd, og han holder dem der med et fast grep, så å si resten av konserten. I denne avdelingen får vi låter som Day Old Hate fra førsteplata Sometimes og Nothern Wind. Selv om stemmen hans kommer godt fram i alle de ulike stilene han presenterer i løpet av konserten, så funker det særlig godt når han er alene å scenen. I denne delen av konserten er Dallas Green en mester i å kommunisere tekstene sine med publikum. Man må også gi lydmannen all mulig honnør for fantastisk lyd gjennom hele konserten og særegenheten og sårheten i stemmen til Green strømmer vakkert ut blant publikum.



Etter hvert kommer resten av bandet ut igjen og vi får blant annet ”hiten" Sleeping Sickness der allsangnivået blant publikum når nye høyder. I forsøket på å levere en dynamisk og interessant konsert kommer det, undertegnede i hvert fall mener er konsertens eneste dødpunkt, en ny rocka avdeling som er preget av litt for mye ”jamming” og låter som blir strukket ut noen hakk for lenge.

Mot slutten, er Green tilbake med kassegitaren og nydelige perler som Fragile Bird, fanfavoritten The Girl - der Green sørger for at publikum er helt med - og Sorrowing Man avslutter en glitrende konsert. Dallas Green under pseudonymet City and Colour (Dallas=City, Green=Colour) leverer en dynamisk og interessant konsert, med mange høydepunkter og noen få dødpunkter. Det er kanskje The Hurry and The Harm som gjør at de rocka låtene og bandet får en del fokus, neste gang burde kanskje den akustiske avdelingen av konserten vare lenger. Men City and Colour er først og fremst Dallas Greens vakre og særegne stemme, en stemme vi denne kvelden hører krystallklart og lar oss imponere av.