Foran et nært utsolgt - og i overkant sosialt - Rockefeller fikk support-artistene en tøff jobb med å overdøve skravlingen fra alle de fremmøtte; Eva Stone slet såpass at hun til slutt ga opp og resignert sa til mengden at "Det er helt greit, dere kan skravle dere, det går bra det".
Da det endelig var tid for hovedpersonen, Tom Odell, hadde folk roet seg noe, men likevel ble det han som selv måtte bruke de første par låtene på å varme opp mengden fra scratch. Hadde han hatt en litt annen musikk, og et litt mer dynamisk sceneshow hadde han nok gjort den jobben lettere for seg selv, for så fort det kom en litt tander ballade tiltok skravlingen og latteren fra et publikum som hadde svære vansker med å fokusere på konserten.
Odell briljerer til tider med pianospillet, til tross for noen mislykkede introer her og der, men dette tok både Odell, band og publikum dette med godt humør. Stemmemessig gikk det hele mye bedre. Odell synger stødig uansett hvilken sjanger han begir seg ut på, og bytter lekende lett mellom det rå og det tandre med en imponerende stemmekontroll for alderen. Backingbandet tok holdt seg trygt i bakgrunnen, med unntak av et lite parti midt i konserten hvor de hver fikk vise hva de var gode for.
På en fint dekorert scene med lysende bokstaver og lyskastere var hovedfokuset det sorte pianoet Odell bruker. Visuelt sett byr dette på noen utfordringer, da scenen allerede er høy, hovedpersonen til enhver tid satt med ryggen til halve publikum, og for store deler av den resterende mengden hadde det store pianoet foran seg og knapt syntes i det hele tatt. Odell prøvde likevel – etter en noe treg start – å kommunisere med publikum mellom låtene, men virket litt keitete og usikker. Så tok det også lang tid før publikum var helt med på notene, og å på stlle låter som Sense var det få i publikum som klarte å holde på konsentrasjonen. På singler som Grow Old With Me, I Know og selvsagt Another Love våknet folk opp og sang med, uten at det noensinne ble den helt store responsen.
Store deler av konserten ble rett og slett for stille og rolig for et feststemt publikum, mens svingende låter som Can't Pretend, Hold Me, og den nye låta Daddy ble naturlige musikalske høydepunkter som lot publikum stå igjen åndeløse.
Under encoret løsnet konserten endelig for både Odell og publikum, da scenen ble farget rød og vi fikk en til tider svært så seksuelt ladet kabaret-aktig blanding av coverlåter, B-sider og nye låter. Blant annet høre en gospelversjon av Paul Simons Gone At Last, den rå låta See If I Care, og Muddy Waters-låta I Just Want To Make Love To You.
At Tom Odell er et stort talent innen både låtskriving og live-spilling er klart og tydelig. Dessverre ble ikke onsdagens konsert helt optimal, og man kan spørre seg om ikke et annet lokale, som foreksempel Oslo Konserthus hadde fungert bedre for den unge artisten. Ja, han spiller rock, men i et amfi ville både dynamikken, sikten for – og kontakten med – publikum fungert mye mye bedre.
