Publikum lar seg rive med av vokalist Caroline Ekelis lekende og samtidig autoritære scenepersonlighet, og energien smitter fort over på publikum og resten av bandet. Det eneste man kan utsette på vokalisten er at man til tider savner litt mer råskap i stemmebruken. Kontrasten mellom den ganske pene og cleane vokalen og det instrumentale er kult nok, men dynamikken begrenses. Blood Command er et godt eksempel på hvordan full utnyttelse av det kvinnelige stemmemaskineriet kan gjøre helheten mer interessant.
I mangel på en bedre sammenligning, har Frk. Fryd tidligere blitt omtalt som en kvinnelig versjon av Oslo Ess. Stilmessig så er det flere likheter, men det kan kokes ned til at begge fremfører refrengsterk rett-i-trynet-punkrock. Samtidig er det også forskjeller. En av de er at Frk. Fryd heldigvis ikke lener seg på den litt utroverdige undergrunnsromantiseringen Oslo Ess har gjort så altfor mye. Førsteinntrykket av Frk. Fryds tekstunivers, er at det i stor grad består av historier om de forskjellige stadiene av kjærligheten, med et slags mørkt bakteppe. Litt Michael Krohn-aktig til tider, hvis man på død og liv skal sammenligne.
De fire jentene som utgjør Frk. Fryd viser på Rockefeller denne kvelden at de allerede er en god liveact, men ikke helt ferdig utviklet. Noen ganger skulle man ønske at de andre i bandet gjorde litt mer ut av seg, vokalisten bærer litt for mye av showet. Med litt mer utvikling på den fronten kommer de til å funke dritbra på festivaler. Kanskje de blir den nye norske headlineren, som har blitt etterspurt i debatten rundt by:Larm i år. Låtene viser at de er dyktige som bare det. Passer de på å ikke falle i fellen i å bli for poppete, kan dette treffe godt i flere musikalske leirer. Gleder meg til fullverdig skive fra disse!
(foto: Dennis Estensen)
