Mark Kozelek er nok best kjent som bandleder for Red House Painters, Sun Kill Moon, samt for sin solokarriere. Som en av den kortvarige sadcore-bølgen fremste musikere, oppnådde Kozelek kultstatus på 1990-tallet som sjef for Red House Painters, og ble kjent for sine melankolske, sarkastiske og svært direkte tekster. Kozelek har jevnt og trutt gitt ut plater siden han platedebuterte i 1992, med unntak av en femårig periode på midten av 90-tallet, da han var i konflikt med plateselskapet. Red House Painters ble oppløst etter at det siste albumet ble utgitt i 2001, og siden er det Sun Kill Moon-navnet som er blitt hans moniker å distributere sin musikk under.
Mark Kozelek entrer den nye scenen slik bare kongen av melankoli kan. Han setter seg ned på scenens eneste stol, som kunne vært hans egen trone, og stemmer perfeksjonistisk gitaren. Akustikken i lokalet er fremragende, og balansen mellom den dype, nærmest episke stemmen og flamenco-gitar er perfekt, noe som gir glimrende lyd. Kozelek tar seg også god tid til å snakke med og spøke med publikum mellom låtene.
Kozelek har ofte blitt omtalt som 90-tallets svar på Bob Dylan. Lyrikken, som er blitt ett av Kozeleks varemerker, kan beskrives som direkte, dristig og sarkastisk, ikke helt ulikt en viss forfatter ved navn Charles Bukowski. Kozelek har aldri oppnådd stor kommersiell suksess som nevnte Dylan, men på den annen side er også den musikken han spiller perfekt for mindre lokaler og tilskuertall som i kveld. En slik opplevelse får du ikke på konsertscener av større format.
Halvveis i konserten benytter Kozelek anledningen til å skryte av Norges vakre natur; særlig Bergen by. At Kozelek er glad i Norge er ikke akkurat en hemmelighet; åpningssporet fra Sun Kill Moons album Admiral Fell Promises går nemlig under navnet Ålesund. Kozelek husker også sitt forrige besøk i Bergen, og gir klar melding på hva han synes om forrige konsertlokale: ” this is way better than the last sh**hole I played in last time I was here” (Garage, 2010). Det kan godt være; Lille Ole Bull er et fabelaktig lokale når det kommer til konsertformat som dette. Lydmennene får også velfortjent ros fra artisten selv.
Kozelek har de senere år høstet god kritikk for sine tolkninger av 70-tallsartister som AC/DC, Kiss, Yes, John Denver, Simon and Garfunkel og Paul McCartneys Wings. I kveld er det bare egenskrevet materiale som gjelder. I februar slapp Kozelek et nytt album med Sun Kill Moon, Benji. Majoriteten av kveldens låter kommer fra nevnte album, mens noen andre fra Sun Kill Moon-perioden og ett par sololåter utgjør setlisten. Carissa, I Watched the Movie the Song Remains the Same, og You Missed My Heart er blant de mange høydepunktene. Publikum prøver dessuten å overtale mannen med gitaren til å spille noe fra Red House Painters-æraen, men blir møtt med den kontante svaret: ”This is my show, and I play what the f**k I want!” før Kozelek tilsynelatende tar kvelden. Men publikum vet at det ikke er helt slutt enda.
Og ekstranumre blir det. Kozelek sier imidlertid at han er svært trøtt, lar gitaren hvile, og synger derfor de to siste låtene i ren vokalutgave. Noe som vinner stor respekt hos et allerede svært fornøyd publikum. Sadcore-sjangerens general trer av etter å ha avsluttet kvelden på beste vis. De drøyt 200 tilskuerne takker ham med en enorm applaus. Lille Ole Bull scene er offisielt innviet, og det med stil av en unik vokalist, gitarist og lyriker. Det kunne ikke blitt valgt en bedre mann til innvielsen av en ny konsertscene, som forhåpentlig vis vil bli god brukt i tiden fremover.
