Kort tid etter strømmer folk inn i lokalet, og fram stiger fire personer iført burgunderfargede dressjakker og hvite bukser fram på scenen. Sist Metronomy spilte i Norge var under en solfylt dag på Øya i 2012, da de slet litt med å nå ut til publikum fra Enga. I kveld startet også med noe av de samme tendensene. Åpningslåta Monstrous setter ikke helt stemninga. Først inne i tredje låt med She Wants tar det seg opp, og bandet begynner også å mykne opp litt etter en stiv start. Man hører deretter konturer av en storlåt, og med «The Look» øker umiddelbart temperaturen i publikumsgryta.
Anmeldelsen fortsetter under bilder
Lyder bedre live
Alt tar seg opp etter dette lekre sangøyeblikket. Låtutvalget er mer dansbart, og lyden på Rockefeller blir bedre. Generelt sett høres Metronomy i kveld langt bedre ut enn de gjør på plate. Bassen er tykk og deilig, og trommene får selv lydemssig vagere låter som Radio Ladio og Love Letters til å høres tunge og solide ut, mens både gitar og rare synther leker seg i lydbildet. Digg.
Bandet ser ut til å føle seg mer og mer komfortable for hver sang, og koser seg mer på scenen. De kommuniserer bedre med folket gjennom enkle gester som klapping og oppfordring ("C'mon Oslo!"). Publikum smittes av dette humøret, og antall dansere på gulvet sprer seg som ild i tørt gress, selv til de bakre rekkene. Jubelen bryter løs flere ganger. Ikke nødvendigvis fordi det er den sterkeste setlista de har klistra fast på scenegulvet, men fordi måten de fleste låtene serveres på er fengende og stemningsskapende. Gleden eksploderer når en tredje knallsang fra lekre The English Riviera, Everything Goes My Way smyger seg fram.
Fra fest til brems
Metronomy har dog en akilleshæl under konserten. I et forsøk på å gjøre settet variert, og spennende (som er på mange måter klart er bra), blir det noen dødpunkter som setter en demper. Når Corinne trommes fram er i grunn festen et definitivt 100 prosent faktum. Bandet kunne trasket av scenen og gitt seg på topp. Da er det ekstra synd at nachet kommer umiddelbart etterpå, nesten bokstavelig talt, når gitaristen drar fram en akustisk gitar og setter seg for å spille The Upsetter. Samtidig begynner de å tease avslutningen på konserten. For en festbrems!
Anmeldelsen fortsetter under bilder
Det ordner seg noenlunde. Metronomy tar seg heldigvis ikke helg før de har røska ut The Bay, og går av scenen. Til trampeklapp kommer de tilbake med ekstranummere Some Written og Heartbreaker, men selv om stemninga har klart å forbedre seg velger de å avslutte med sløve (dog pent fremført) The Most Immaculate Haircut.
Det ryktes om en konsert på Blå i 2009, fylt av dans, svette, energi og glede med Metronomy i spissen. Fem år senere er dette absolutt noe man opplever i kveld på Rockefeller, men samtidig sitter jeg igjen med en gnagende følelse om at dette lett kunne ha blitt en helt genial fredagskveld. Det går ikke på at de spilte svært mange låter fra Love Letters, som er middelmådig pluss. Flere av låtene de oppredte fra plata, som Reservoir og Love Letters var både gøyale og gledelige, og samtidig ble det inkludert mange favoritter fra tidligere verker. Men det som er en kveld stappa med dans, svette, energi og glede har flere hull, eller dødpunkter om du vil, der man går fra hoppende danseglede til stillestående posisjon med lett hodenikking. Allikevel var dette jevnt over en kveld både de oppmøtte (som det burde vært flere av!) og bandet selv hadde stor glede av. Vi får håpe at neste gang Metronomy spiller i Oslo har de perfeksjonert kunsten som er å skape en feilfri festaften.
Foto: Nicolay Woldsdal
