Jeg vil påstå at det er umulig å ikke ha hørt om Kaizers Orchestra. Bandet dukket opp av det store intet, og tok Norge med storm nærmest over natten. For tiden er de på sin siste turné før de nok en gang går i studio, og i forbindelse med gårsdagens konsert på Sentrum Scene i Oslo, fikk Musikknyheter.no en prat med vokalisten i Norges kan hende beste liveband.

Raskt finner jeg ut at Janove Ottesen er det perfekte intervjuobjekt, og en snakkesalig frontmann kan meddele at selv om dette faktisk er den største konserten de holder i Oslo som headlinere, utgjør ikke det videre forskjell fra Rockefeller. Tross alt, utsolgt Rockefeller mot et utsolgt Sentrum Scene er jo bare snakk om en differanse på 450 mann. Kaizers har en jobb å gjøre på scenen, hvor mange tilhørere det er, skal ikke spille noen rolle.

Kaizers Orchestra har etter hvert fått en enorm og dedikert fanskare, og på spørsmål om hvordan han og bandet forholder seg til dem, får vi til svar at Kaizers er det vi kan kalle fanband: Det handler om å spille på lag med dem, og den støtten vi får er helt utrolig. Det lages nettsider, og vi ringer og sender mail om nyheter, gir oppdateringer på hva som skjer. Bandet er opptatt av å ta vare på fansen, derfor er kommunikasjon viktig.

I Norge slo Kaizers nærmest ned som en bombe, og ”alle” hørte på det sære bandet med den merkelige musikken. Fremmede instrumenter som pumpeorgel og oljefat samt tekster på norsk og dialekt ble plutselig allemannseie, og gjenspeiler seg i konsertgjengerne: Her hjemme kommer jentene som ikke nødvendigvis digger selve musikken, men som bare er ute for å få seg fest og ha det gøy. Spesielt er det også, at uansett hvor hen i landet bandet drar, kommer det folk. På et lite sted med 1 500 bosatte, stiller kanskje 600 på konsert. Få andre band klarer noe sånt, sier Janove og smiler.

I utlandet er det derimot helt annerledes. Når bandet spiller for 5-600 stykker i Tyskland, er det for virkelige musikkinteresserte personer. Kaizers er et undergrunnband i Europa, og på konsertene finner man dem som stadig søker og ønsker å sjekke ut ny musikk. De skjønner ikke språket, men blir grepet av musikken. Derfor blir også responsen annerledes. Her kommer også jungeltelegrafen inn: I sommer spilte Kaizers på flere store musikkfestivaler – med Roskilde-konserten som det store høydepunktet – og når de senere i måneden nok en gang drar til det store utland, er taktikken som så at de som likte dem på festival, vil elske bandet på mindre scener. De tar med seg venner som ikke er innviet i Kaizers-universet riktig enda, og på den måten øker sakte, men sikkert publikumstallet.

De fleste kjenner til Kaizers’ inspirasjonskilder, så hele Tom Waits-regla er derfor ikke så interessant. Det synes ei heller Janove, men forteller mer enn gjerne at han hører på ”det beste av alt”, og at grunnen til variasjonen i deres musikk bunner ut i det. Mens han snakker, har bassist Øyvind Storesund funnet sin plass i den røde sofaen, og forteller at det ikke gjelder alle i bandet. Noen hører visst nok på mer populærmusikk enn andre..

Kaizers har, som de fleste etter hvert har fått med seg, annonsert det mange oppfatter som en pause. Boken Kontroll på kontinentet skrevet av storebror Zahl (hvilket forresten er en herlig bok med sin tørre humor, ironi og varme, men det var en digresjon fra undertegnedes side) er en medvirkende årsak til misforståelsen, og Janove presiserer at det ikke er tilfellet. Alle band gjør det slik; Man går i studio, spiller hundrevis av konserter og er på turné, og går i studio igjen. Det er ikke snakk om en pause. I desember er det over for denne gang, men det betyr ikke at det er pause. Hele tiden jobbes det med nye sanger, noen av dem spilles også live på konsertene nå, og selv om noe nytt album ikke er ferdig, ligger mange låter klare allerede nå.

Et band med mange hits kan ikke Kaizers beskyldes for å være, noe de i og for seg synes er greit. Da ender de ikke opp med å forplikte seg til å spille én spesiell sang, men kan heller variere setlisten og showet. Etter tre album har bandet nok av sanger de kan spille live, og sammen med noen nye, endrer de litt på hvert show slik at selv ikke den mest trofaste fansen som har vært på utallige konserter skal kunne forutse helt hva som skjer.

Kaizers har det travelt denne fredagsettermiddagen, og skal videre på boksignering. Avslutningsvis takker jeg for meg, ønsker dem lykke til, og med en antydning om at i hvert fall jeg har store forventninger til konserten og Øyvinds ønske om at de blir innfridd, er det helt sikkert at i går danset rundt 1 800 i Oslo entusiastisk ompa til de dør.