Dette proklamerte Ed Harcourt et stykke ut i settet sitt lørdags kveld. Det ble aldri noe bryllupsfest, trivelig var det likevel.

Ed Harcourt har fire album i ryggen og nådde vel sitt høydepunkt kommersielt og kunstnerisk sett med debutalbumet sitt. Etter det har det kommet tre album som ikke har fått like mye oppmerksomhet med grunn(skal nevnes at undertegnede ikke har hørt siste albumet). Om albumene har vært til dels ujevne lager Ed alltid to-tre tidløse og nydelige låter på dem.

Ed Harcourt entret scenen uten band på Blå lørdag kveld. De fleste av låtene ble spilt med flygel eller gitar. Av og til tok han seg imidlertid tid til å lage komp til låtene. Hvor han lagde rytmer og lyder som gikk i loop. Disse partiene var sjarmerende, spesielt da han måtte starte alt på nytt grunnet at han plutselig mistet takten. Noe som kan være et bilde for hele konserten.

For Harcourt glitret til tider, men stundom var det som om det var en arbeidsøkt han måtte gjennom. Det er en fornøyelse å se Harcourt sitte ved flygelet og voldta det med bare nevene, men allikevel savner jeg fullt band. Det hadde fått det popmusikalske i melodiene hans frem til det fulle.

Midtveis i settet kaller han Ellekari Larsson, som var support, opp på scenen til en duett. Kombinasjonen av stemmene til Larsson og Harcourt gjorde dette til konsertens høydepunkt på det tidspunktet. Etter dette mister han litt taket på meg igjen.

De to siste låtene i konserten gjør at jeg gikk fra Blå som en fornøyd herremann. Nest siste låt ut er "watching the sun come up". Denne låta er flott på plate, live gjør den virkelig susen. Harcourts desperate stemme akkompagnert av hans apokalyptiske hamring på flygelet fikk hårene mine virkelig til å reise seg. Siste låt ut er "loneliness" som undertegnede syntes er en kjedelig studiolåt, live derimot gjør Ellekari og Ed denne låta til en perfekt avslutning på en konsert som vekslet mellom uengasjerende, trivelig og gåsehud.

7/10

Foto: Reier Schoder Møll