Rockefeller 2. desember 2006.

Som sist gang Stonegard spilte på Rockefeller, stod tre navn på plakaten (da var det Torch og El Caco) og alt lå da til rette for at dette skulle bli en meget hyggelig og musikalsk aften. Det ble det også.

Lowdown og Jaqueline fullførte sine sett med glans, og særlig sistnevnte var det gøy å få sett live. Tidligere på Musikknyheter er det kommet til uttrykk en viss begeistring for sistealbumet deres, Reaping Machines, og de skuffet ei heller live.

Men nok om oppvarmingsband, denne kvelden tilhørte Stonegard. Det skal ikke legges skjul på at undertegnede er litt over gjennomsnitt fan, og med elleve konserter bak meg, var det ingen store overraskelser i løpet av den drøye timen de spilte. Mulig jeg var en av få, for dette var den første konserten i hovedstaden etter at From Dusk Till Doom kom tidligere i høst.

Rescue åpner det hele, men det er først da det fjerde nummeret i rekken, Hunter fra debuten, at gåsehudtendensene gjør seg gjeldende, og det er (fremdeles) nesten litt rørende hvordan folket kan sangen, er med på sangen, eier sangen. Gjennomgående er det en tendens blant publikum; Låtene fra Arrows lager på et vis mer liv i salen, og for mange er det tydelig at minihiten Barricades sammen med tittelsporet, for øvrig også kveldens avslutningsnummer, er de store høydepunktene. Personlig setter jeg stor pris på det nye materialet, og S&C, From Dusk Till Doom og Crooked Feathers, for å nevne noen, er så bra live at de fortjener å bli nevnt bare på grunn av det – og bedre grunn finnes det vel ikke? Spørsmålet er bare, når får vi høre Helios, Cursed i liveversjon?

Stonegard gjør seg live så vel som på plate, og når en vet at de kan skilte med flerfoldige konserter her hjemme og i utlandet, sjokkerer det ingen at de fremstår som selvsikre, trygge og overbevisende fra scenekanten. Blant annet får vokalist Grrim med de fantastisk uttrykksfulle øynene smilene og latteren frem hos flere blant publikum med sine rai, rai og mimikk. De vet tydeligvis hva som funker.

Det er fristende å si at gårsdagens konsert er noe av det beste jeg har sett dem gjøre live. Noe smårusk var det dog her og der, og jeg sitter med en følelse av at det kunne ha vært enda litt bedre – og da hadde det vært så godt som perfekt. Noe lyd, noe samspill, men bevare meg vel: De innfrir – gang på gang. Det var en riktig så trivelig kveld for de av oss som har sett dem live før, og kanskje enda bedre for de som så dem for første, men kan hende ikke siste, gang.

8/10


Setlisten for gårsdagen var:

Rescue
S&C
The Last Good Page
Hunter
From Dusk Till Doom
Crooked Feathers
Blade

The White Shaded Lie
Darkest Hour
Barricades
At Arms Length

Locust
Morpheon
Arrows