Ti år etter forrige norgesbesøk viste 77 år gamle Gilberto Gil at han fortsatt er en god gitarist og sanger. Hans første album kom i 1967, og han valgte å spille hele sju låter fra det nyeste, OK OK OK (2018), på denne nesten fullsatte konserten. Gil er en av de såkalte tropicalia-artistene som slo gjennom på slutten av 60-tallet, skrev politiske tekster og blandet tradisjonell brasiliansk musikk med jazz, reggae, pop og rock. Han og flere andre måtte leve noen år i eksil under militærdiktaturet. Men i 2003-07 var han faktisk kulturminister i Brasil.

Under de sju første låtene spilte han akustisk gitar foran sine åtte sittende musikere. De fleste av de låtene var nye og ukjente for folk flest. Bandet besto blant annet av to blåsere (fløyte, sax, trompet) og hele tre av hans barn - på elgitar, perkusjon og koring. Disse dyktige musikerne briljerte spesielt på låter som den sødmefylte, elegante Sereno og hyllesten til den unge musikeren Yamandu Costa,Yamandu. Likevel var denne første delen av konserten noe kjedelig og ensformig.

Etter at Gilberto Gil alene på scenen hadde spilt en hyllest til den nylig avdøde bossanova-legenden Joao Gilberto, Se eu quiser falar com Deus, ble stolene fjernet og bandet kom tilbake. Mens det hadde vært lite samba tidligere i konserten, endret den nå karakter, og Gil spente på seg elgitaren.

Den funky Na real hørtes bedre ut live enn på 2018-plata, forsterket med et riff som minnet om Buddy Miles' fusionklassiker Them Changes. Den fengende Seu olhar (1985) hadde en herlig groove som fikk de mange brasilianerne i salen til å røre på seg. Gil gjorde også ei coverlåt av gruppa Olodum, som kommer fra samme by som ham: Salvador i Bahia-provinsen.

Afogamento (2018) var en duett med datteren Nara Gil, som ellers koret under konserten. Mindre bra var vokalen til hans 10-årige barnebarn Flor, som fikk synge det meste av en av hans få engelskspråklige låter, Goodbye My Girl (1978).

Deretter ble konserten en fest med dansende publikummere, allsang ved brasilianerne og en fantastisk stemning! Nå kom også en rekke kjente 70-tallslåter samt en fra tropicalia-perioden, Marginália II (1968). Etter den rocka Maracatu atômico (1978), som bød på en gitarsolo og et Santana-aktig lydbilde, forlot musikerne scenen til stormende jubel.

Ekstranumrene var klassikere fra 1983 og 1979: Extra, som er en miks av samba og reggae, og Toda Menina Baiana, der stemningen tok helt av og selv nordmenn reiste seg opp for å danse.

Selv om Gilberto Gil ikke spilte noen av sine største klassikere, holdt han en tidvis glimrende konsert. Stemmen er fortsatt lys og bra, og han er en habil gitarist med et smittende humør. På bra engelsk fortalte han om en rekke av sangene, noe som bidro til at konserten ble en enda større opplevelse. Takk til Oslo Jazzfestival for at de booket ham!

Foto: Cecilie Andrea Torp