Det kan ha vært siste gang det norske publikummet så Pere Ubu og fronfigur David Thomas live denne fredagskvelden. Det er faktisk overveiende sannsynlig at det er sånn. For det første heter den siste plata til Pere Ubu The Long Goodbye, for det andre har David Thomas kunngjort at dette er avskjedsturnéen til bandet fra Cleveland, og for det tredje er helsen til Thomas såpass dårlig at det snart er uforsvarlig å utsette seg sjøl for dette.

David Thomas må hjelpes både på og av scenen av sine medmusikanter. Han er meget dårlig til beins, og sitter da også på en stol gjennom hele konserten. Han er imidlertid åndsfrisk som bare det, har mye å formidle og har en til dels skarp og dystopisk tunge: “Sometimes I despair of humanity! ”.

Thomas forteller at den siste plata er en fin sammenfatning av alt han og bandet har gjort oppgjennom årene fra de startet opp i 1975. Ei plate som Rolling Stone Magazine mener er det beste albumet Pere Ubu har gitt ut overhodet. Det er jo en fin attest å få for sitt siste album!

Mellom låtene snakker Thomas en god del om romanfiguren Phillipe Marlow fra det litterære universet til Raymond Chandler. Et univers som tydeligvis fascinerer ham dypt.

Mye av konserten denne fredagskvelden blir mer av en spoken word-forestilling enn noe annet. Thomas sine to medmusikanter trakterer gitar og synth/sequencer og gir liv til tekstene. I bakgrunnen ruller det visuelle/filmatiske forsterkninger til det som blir framført på scenen. Til sammen utgjør lyd og bilde en for så vidt ganske så effektfull miks.

Musikalsk sett befinner vi oss i et eksperimentelt postrock-landskap der bandet tar oss gjennom alle låtene på det siste albumet. Det er et fascinerende landskap å være i, men mye av teksten forsvinner litt, og det blir noe vanskelig å følge med. Dermed kan man godt si at dette blir mer interessant og fascinerende enn bra.

Underveis kommer David Thomas med gode råd til sine medmusikanter. Under låten Who Stole the Signpost? stopper Thomas bandet og foreslår at de avslutter låten med en «sharp ending». Så fortsetter de og gjør akkurat det de fikk beskjed om. Litt senere i settet roper han til han som spiller synth: «Give me a snare». Man tar seg i å lure på om det er en del av en morsom greie, eller om Thomas bare reagerer impulsivt. Jeg tror uansett man må være utstyrt med ekstra tålmodighet for å spille med ham.

Pere Ubu spiller i noe over en time, og har tid til et lite knippe ekstranummer (ikke The Final Solution. Det ville blitt for lettvint!). Thomas forteller oss at han ikke kommer til å gå ut for å bli klappet inn igjen og komme inn og si «Thank you, I love you!». Noe sier oss at det ikke bare skyldes at han er dårlig til beins. Publikum tar det humorisistisk, noe det antagelig var ment å være og.

Publikum fikk en noe blandet forestilling fra Pere Ubu. Samtidig som det var dypt fascinerende, var det også en smule frustrerende å ikke helt få med seg tekstene. I tillegg er det vemodig å vite at dette antagelig var siste gang man så Pere Ubu og David Thomas live.





Mer stoff om Pere Ubu finner dere her