Foto: Terje Dokken

Å se Slipknot live er som å gå inn i et spøkelseshus du ikke vil ut av. Med ni forskjellige bandmedlemmer kledd i hver sin unike skrekkfilmmaske, skiller de seg godt ut sammenlignet med andre metallband. Det er noe med å putte på et show der det estetiske får like mye plass som det musikalske.

Galskapen spredde seg som en pest med høy smittefare. På Unsainted, viste bandet muskler ved å konstant være i bevegelse og leve seg fullt og helt inn i det de drev med. Med et toetasjes sceneoppsett, var det nesten som å se et teaterstykke der det alltid var noe som skjedde i hvert hjørne. Corey Taylor er en dyktig vokalist som til enhver tid hadde publikum i sin hule hånd og aldri så ut til å gå på tomgang. De resterende bandmedlemmene hoppet og danset rundt og skapte et fantastisk show.



Beistet ble sluppet løs med Eeyore og Nero Forte som viste Slipknot fra noe av sitt mest brutale. Salen kokte og det var lite som kunne stoppe tornadoen fra å stilne. Hva er nå en metallkonsert uten gode mengder pyro? Joda, Taylor dirigerte infernoet på Before I Forget med knyttneven hevet mot himmelen og ga både nye og gamle Slipknot-fans en leksjon i hvordan man utøver stålkontroll over en folkemasse.

Vi ble spurt om vi ville bli med til «somewhere very fucking dark». Moshpitene gjorde seg kampklare, før Solway Firth dro oss inn i dette mørket. Selv om sangen var headbanger-verdig, blottla den noe som skulle vise seg å forhindre konserten fra å nå de aller høyeste høydene. Som på Vermillion, startet den med en interessant intro som kunne ha skapt litt variasjon i settet, men isteden fortsatte den ned kjente baner. Som med band i samme sjanger, er ofte de tregere låtene i diskografien med på å stagnere en ellers god flyt av nakkeødeleggende blitzkrieger som kommer på rappen. Sistnevnte var i grenseland til å bli kjedelig ved å ha lite spesielt for seg.



Lite skulle til for å øke temperaturen igjen. Noe som virkelig må nevnes er de helt skinnsyke trommeslagerne som var med på å ikke bare løfte Birth of the Cruel, men hele konserten. To medlemmer sto på hver sin plattform og dundret løs på hver sin ståltønne mens de headbanget i takt med tunge musikken. Introen på Eyeless var så umenneskelig kul at det var til å bli helt satt ut av. Det er slike øyeblikk de gjerne kunne hatt flere av!

Taylor tok seg tid til å takke publikum for å holde med dem i over 20 år og lovet 20 nye om vi holdt oss lojale. Han fortalte om hvordan «andre» ikke skjønner «oss» som en stor metallfamilie. «We are not your kind» erklarte han før det eksploderte på All Out Life. Det var et stolt øyeblikk for metalheads som holder sammen uansett hva. Ja, det var virkelig som å være blant en stor familie.



De største attraksjonene ble spart til Duality der et av medlemmene hamret løs på en opphengt ståltønne med en brennende fakkel for harde livet, mens en annen sto ved DJ-bordet og «scratchet». For et absurd kaos det var! Etter encore fikk vi de destruktive numrene (sic) og People = Shit før alt ble avrundet med Surfacing.

Det var mer enn nok som gjorde at gårsdagens konsert på Telenor Arena var en kveld man husker. Om man satt på tribunene eller var foran ved scenen, klarte Slipknot å holde på et energinivå som løftet taket. Der ikke alle sangene var like gripende, hentet de seg inn på rå fremførelse. Forhåpentligvis gikk man derfra svært fornøyde.