John Dee, lørdag 14. april 2007

For to uker siden lovet jeg å bli med på konsert.
Hvem: The Answer. Hva: Det lurte jeg også på.

Siden den gang har debutalbumet deres blitt sjekket ut, og etter først å ha lest diverse sammenligninger til band som Led Zeppelin, Black Sabbath og Deep Purple, samt at de visst nok er åndsfellene til Wolfmother, kunne skuffelsen raskt bli stor. Det viste seg at Rise holdt mål – og enda litt til. Bedre enn Wolfmother synes nå jeg, samtidig som jeg setter et lite spørsmålstegn ved begrepet ”åndsfelle”. Poenget er: At dette bare må bli bra live, var en umiddelbar tanke.

The Answer er et slikt band det bokstavelig talt damper av. Det er voldsom energi og skitten syttitallsrock de fire irene gir oss, intenst og smittende. Til tider har vokalist Cormac en del Robert Plant i seg, både i stemme og fakter, men heldigvis ikke plagsomt mye. Nevnte Zeppelin er ikke den dummeste parallellen å trekke, men også Aerosmith er en tydelig inspirasjonskilde, noe som høres ekstra godt i deres versjon av Sweet Emotion.

Noe som fascinerte meg i går, var den utrolige tilstedeværelsen samtlige bandmedlemmer viste. Sceneshow, for det meste ved vokalisten; kontakt med publikum; den inkluderende væremåten. Og bare for å poengtere det, både jenter og gutter, kvinner og menn, la merke til det.

Undertegnede stod foran, og alle som har vært på konsert før, vet at lyden sjelden er spesielt god der. Det hørtes på vokalen, men i går lot få seg affektere av det. Lenger bak ble det meg fortalt, at lyden var litt for høy – som i at det hadde gjort seg bedre på Rockefeller. Likevel og igjen: Lyden var ingen krise. For, dette var intet mindre enn fantastisk bra!

I går var det ekstra gøy å ha irsk blod i årene: Slainte!

9/10