Alle foto: Hogne Bø Pettersen


De er egentlig litt irriterende, sånne musikere som Sondre Lerche. Du vet, de der som er så kreative at de bare produserer og produserer nytt materiale, og kvaliteten er hele tiden bra. De ser også ut som at de håndterer alle sjangre de er innom. Og på toppen av det hele har de scenetekke, publikumsjarm og er sykt gode instrumentalister. Sondre viste alt dette på Sinus klubbscene i Stormen konserthus i Bodø torsdag kveld.

Store deler av konserten var viet Avatars of Love, som uten tvil er blant de beste albumene som kom ut i år. Det var knappenålstillhet da Guarantee that I’d Be Loved startet det hele så stille og forsiktig. Så bygget konserten seg sakte opp med Will We Ever Comprehend og I Can’t See Myself Without You, hentet fra forrige album, Patience.

Etter nydelige Why Would I Let You Go kjører vi rett i det som er min favorittlåt fra Avatars of Love, nemlig Cut. Nå blir det virkelig driv i konserten, og det er tydelig at publikum er Sondre-fans, for når hele bandet stopper (perfekt synkronisert) første gang Sondre synger "Cut" og blir stående stille i hvert fall ti sekunder, holder publikum pusten og bare venter på at det skal fortsette.

Inne imellom snakker Sondre med publikum og han foretar til og med en liten velsignelse av et par som hevder de skal gifte seg om under et døgn. Det blir kanskje litt for mye prat når han snakker om merch-bordet men ellers fungerer det fint. Jeg har sett Sondre fange 300 dritfulle festglade mennesker på en stor utescene under Moldejazz, da han var totalt alene med kun kassegitaren sin. Så at han engasjerer publikum totalt med fullt band var jeg ikke overrasket over i det hele tatt. Men det er ikke en evne som er alle forunt.

Sondre Lerche live på Sinus i Bodø. Han står med kassegitar foran mikrofonen og synger med hodet på skakke og øynene lukket. Vi ser farger bak ham som ser ut som om de gir ham vinger. Han er badet i blått lys


Da Two Way Monologue kommer (det er hele 18 år siden den kom ut nå, folkens!) blir det jubel, og man blir påminnet om at Sondres talent har alltid vært der siden han var en ung jypling. Etterfulgt av Sleep on Needles hører jeg folk i publikum som synger med. Og da Sondre synger Lars Vaular-samarbeidet Øynene lukket (med overraskelsesrap utført av trommis David Heilman) skråler publikum «Da blir det jævla dårlig stæmning» av full hals. Men det er alt annet enn dårlig stemning på Sinus nå, altså.

Jeg nevner trommisen. Og det må sies: For et band han har med! Etter mange år på veien sammen er de et veloljet maskineri og så samspilte at det sitter som superlim. Flere av låtene dras ut i lengde med tilnærmet jam og Sondre viser nok en gang for en solid gitarist han er. Sa jeg irriterende talentfull?

Det er en ny person i bandet, dog. Selma French, som også var oppvarmingsartist, har glidd sømløst og perfekt inn i bandet. Siden det er mye strykere på siste album, er det helt strålende å ha henne med på fiolin og vokal. Alone in the Night, som på albumet synges med Aurora, er gåsehudfremmende på konsert. Og det blir ikke mindre vakkert når vi går inn i Dead of the Night.

Sondre Lerce på scenen sammen med sin trommis David Heilman. Sondre står til høyre for to trommer som Heilman slår løs på. De ser på hverandre mens Sondre holder en mikrofon mot munnen mens han synger samt en kassegitar. Heilman spiller intenst på trommene.


Vi får funk med Summer in Reverse, så nå tror jeg vi har vært innom fire-fem sjangre under konserten og sammen med smakfull lyssetting og strålende lyd konkluderer jeg med at vi har en vinner her.

You Are Not Who I Thought I Was øker stemningen enda mer, og folk vil selvsagt ha enda mer når bandet går av etter en lengre instrumental seksjon.

Ekstranummeret er at Sondre kommer ut og synger That’s All There Is ute blant publikum, noe som har blitt en tradisjon. Og da bandet tar sin siste bukk minnes jeg det som kom ut av munnen på noen i publikum mellom to låter tidligere i konserten: – Det e så sykt bra det hær!

Så sant som det er sagt.