Håkonshall, Lillehammer, fredag 1. juni 2007.

Johnsons bestod denne kvelden av ti hvitkledde musikere, deriblant et lite kammerorkester. Det tok litt tid før det ble litt temperatur på scenen, og i salen også for så vidt. Men da Child of God Dukket opp, våknet både Antony og alle litteraturviterne.

De som kom for å høre sine favorittlåter fikk sitt. Cripple and The Starfish, You Are My Sister, og Hope There’s Someone ble alle spilt. Men en del nytt materiale ble det også plass til. Låta Shake that Dog gir oss kanskje et tegn på at neste album blir litt mer rocka, den var i alle fall det jeg vil kalle konsertens høydepunkt.

Selv om Antony and the Johnsons har mye godt låtmateriale, er det ikke fritt for at konserter kan sprites opp med noen coverlåter. Og det var virkelig disse som satte prikken over i’en, eller putta rosinen i den berømte pølsa. Både låter av Millie Jackson og Leonard Cohen ble fremført, men det jeg tror de fleste bet seg merke i var Antonys tolkning av Beyoncé-låta Crazy In Love. Den låta har sjeldent vært vakrere.

Antony er en snodig skrue. Han har en egen måte å smådanse på. Armene veiver rundt, og han kan muligens minne litt om Joe Cocker i framtoning. Og mindre snodig blir han ikke når han begynner å filosofere og fantasere om at konsertsalen er et fjell, og alle publikummerne er atomer som svever rundt. Eller når han får alle i salen til å rope sine egne navn, slik at våre døde ånder kan høre oss om hundre år. Men man kan allikevel ikke la vær å la seg sjarmere.

7/10

Photo by: Henrik Rønbeck