Musikknyheter.no hadde ikke mulighet til å sende noen da Metallica gjestet Valle Hovin i forrige uke. Mange lesere har etterlyst annmeldelse av konserten på sin favoritt musikknettside. Vi utfordret en leser og ivrig Metallica- fan til å anmelde årets konsertbegivenhet. Her er Silja Einarsdóttir anmeldelse av Metallica i Oslo 12. juli 2007:
Metallica viser hvorfor de er legendariske
av Silja Einarsdóttir
Med et utsolgt Valle Hovin, var forventningene skyhøye til kveldens konsert. Kongene av thrash metal skulle igjen gjeste Norge, og det skulle bli et hjertelig gjensyn. Forrige gang de var her, fylte de Spektrum til randen to ganger på to dager!
Norske Turboneger og finske HIM var valgt ut som oppvarmere, visstnok etter ønske fra kveldens hovedattraksjon. Da gutta i Turbo gikk på en drøy time etter at dørene åpna, var det ikke slik at stemningen plutselig ble til å ta og føle på. Ikke tvert imot, men det store brølet fra publikum glimtet med sitt fravær. Den store allsangen kom heller aldri, selv om Hank von Helvete prøvde sitt beste. Han fikk dog med seg noen av de første radene, så en liten takk fikk han ihvertfall, for sitt forsøk på å overbevise rundt 40.000 mennesker som kun hadde én ting i tankene; Metallica. Etter Turbonegers opptreden, som varte knappe 30 minutter, var det ikke lenge før den dystre poprocken til HIM drønnet ut av høyttalerne, riktignok ganske lavt. Undertegnede overvar ikke konserten, og kan dermed ikke uttale seg om deres opptreden, annet enn at de, med jevne mellomrom, ble møtt av buing fra publikum.
Etter noe som føltes som en evighet, strømmet Ecstasy of Gold ut av høyttalerne da klokken nettopp hadde passert ni, med medfølgende storskjermbilder fra filmen The Good, the Bad, & the Ugly. Sekunder etter at den var slutt, brakte det løs i Creeping Death. Allsangen var et faktum, og å stå der omgitt av 40.000 likesinnede og rope ”die, die, die!”, samtidig som nevnte 40.000 pumpa henda opp i lufta i takt, var en opplevelse i seg selv og verdt hver eneste krone. Etter en fullkommen åpning på det som skulle bli et totimerslangt show, sparka de i gang monsterlåta Fuel, etterfulgt av en sterk framføring av Wherever I may roam. Neste låt ut var Disposable Heroes, en låt som, om ikke mindre kjent enn de foregående, så ihvertfall en smule mer utilnærmelig allsangmessig, og selv om brølet fra publikum ble merkbart mindre, var stemningen intet lavere enn den var ved de aller første tonene. De syngeglade fikk sin ”oppreisning” allerede ved neste sang, Welcome Home (Sanitarium), og jeg vil påstå at bortimot alle tilstede brøt ut i ellevill jubel ved de første tonene av ..And Justice for All. Dette var, etter sigende, den første framføringen av denne sangen i sin helhet siden Justice-turnéen i ’89.
Konserten nådde enda et høydepunkt ved The Memory Remains, og allsangen som fortsatte i flere minutter etter at de respektive instrumentene hadde spilt sin foreløpig siste tone, var intet annet enn rørende. No Leaf Clover, en av to ”nye” sanger som ble spilt inn med San Fransisco Orchestra til plata S&M var neste sang ut, etterfulgt av Orion. Sistnevnte kom først etter en improvisasjonssolo fra det nyeste bandmedlemmet, bassist Rob Trujillo, og ga nok enhver musikkelsker gåsehud langt oppetter øra. Den udødelige Fade to Black sørget for noen roligere minutter, mens klassikeren Master of Puppets, fra albumet med samme navn, brakte konserten til enda et høydepunkt. Battery, også fra nevnte album, vakte enorm jubel.
Da gutta kom på scena til første encore, var det tid for hitparaden. Sad but True åpna kalaset på nytt, og unge rockehjerter, kanskje ikke så befarte i Metallicas store musikkatalog, fikk deretter endelig en låt de dro kjensel på, nemlig Nothing Else Matters. Selv om dette er deres aller største hit og mange forståsegpåere avviser den som en mainstream-låt uten noe for seg, virka det ikke som om publikum var av samme oppfatning. Tvert imot.
Den udødelige, den evinnelige, den fantastiske One var neste sang ut. Og en slik sang er ikke noe bare bare. Et fantastisk pyroshow på begynnelsen sørga for en minneverdig åpning, en åpning ytterst få låter er verdige. Hiten Enter Sandman skapte furore, før bandet tok seg tid til å lovprise publikum en hel masse, før de sparka i gang Whiplash fra førstealbumet, og som aller siste sang; Seek and Destroy. Til et gledesbrøl uten like fra publikum.
Bandet avslutta disse timene, som for undertegnede ble tilbrakt i ren lykkerus, med det best tenkelige; et løfte om å komme tilbake på ny turné, med innspillingen av deres niende studioalbum ferdiggjort.
10/10
Foto: Silje Skadsheim
FLERE KONSERTER
Aurora på Sentrum Scene
Sitt egne absurde, herlige og magiske selv på sitt absolutt beste
The Soundtrack of Our Lives på Rockefeller
Sprechen Sie Rock?
The Gaslight Anthem på Sentrum Scene
The Gaslight Anthem vartet opp med skikkelig New Jersey-rock på sin første Oslokonsert etter pausen >>
Brad Paisley i Oslo Spektrum
Countryhelten Brad Paisley spilte for et utsolgt - men ikke helt overbevist - Oslo Spektrum i går kveld >>
Emilie Nicolas på Operaen
Singer-songwriter Emilie Nicolas wooed the crowd at the first of two sold out concerts on Sunday at Operaen >>