Valle Hovin, onsdag 8. august 2007

Forventningene til gårsdagens begivenhet på Valle Hovin må sies å ha vært blandete. På den ene siden kunne dette risikere å bli en skandale, et middelmådig show fra legender som for lengst burde lagt inn årene; På en annen side kunne dette bli en kveld der de samme legendene viste at de som band ikke står med den ene foten i grava – i hvert fall ikke riktig ennå. Rapportene fra Sverige og Danmark forrige uke gir inntrykk av begge deler.

The Rolling Stones entrer scenen. Valle Hovin koker. Allerede på åpningsnummeret, Start Me Up, vet jeg at kvelden trolig vil bli bedre enn i Göteborg og helle mer mot København-konserten. Med all respekt for Charlie Watts, Ron Wood og resten av sirkuset, kveldens hovedpersoner var, verken overraskende eller uventet, en stk vokalist og en stk gitarist. For når Jagger veiver, fekter, løper, snakker store deler av konserten på gebrokkent norsk og viser en imponerende kondisjon og energi en 20-åring kan misunne han, har man ikke annet valg enn å la seg sjarmere. Når rockemaskoten Keith spanderer det ene sjarmørsmilet etter det andre på publikum og i tillegg holder både gitaren og seg selv oppe, er sjarmoffensiven komplett. Det er nesten klisjé, men ja, vi elsker det.

Blodfan har jeg aldri vært av Stones, men dedikert fan eller ei, det skal godt gjøres å ikke ha hørt størstedelen av setlista på forhånd. De er der alle sammen, Midnight Rambler, (You Can Get No) Satisfaction, Sympathy For The Devil, Paint It Black og min personlige favoritt Honky Tonk Woman (som egentlig var høydepunktet på grunn av konserten i Bergen i fjor..). Det er liten vits i å nevne alle, eller hvordan de rundt 40 000 fremmøtte responderte på hver av dem. Ekstase, allsang og en bergtatt folkemengde beskriver det meste, og da Brown Sugar avslutter det hele med ildsalver, fyrverkeri og en følelse av at det nærmest er et vekkelsesmøte jeg er med på, er to timer i rockehimmelen over.

Tidligere i sommer fant jeg en Stones-plakat i Barcelona. Geriatric Tour er temaet for posteren, og selv om tegningen er hysterisk morsom, er det litt godt å konstatere at de fremdeles ruller, Mick Jagger & co. Og det til gangs, uten verken rullestol eller whisky intravenøst. ”Vi sees igjen”. Det er jo alltids lov å håpe.

9/10