Musikkverdenen har sine mørkemenn. Mest kjent for mange er nok Nick Cave, mens andre nok heller assosierer begrepet med artister som David Tibet eller Steven Stapleton. For mange vil nok ettermidagen den åttende august stå igjen som et møte med enda en ny karakter beskrevet av ovennevnte term: David Eugene Edwards gjestet igjen Oslo.

Fra det øyeblikk Edwards satte seg ned ved scenekanten, fiklet med sitt bandoneon og skulte ut over folkemengden som hadde samlet seg på Enga, forstod man at noe stort var i vente. Alle mulige tvil ble raskt feid til side da Edwards og band kastet seg ut i en rivende versjon av Harm's Way, en låt hentet fra Sackcloth ’n’ Ashes, magnum opuset til Edwards’ forhenværende band, 16 Horsepower.

Og videre fortsatte det på mange måter slik. En ansamling Woven Hand-spor ble avbrutt av enkelte retrospektive bidrag fra 16 Horsepower, uten noen vesentlig stilmessig forskjell mellom de to ulike bidragstypene. Gressletta fylte seg sakte, men sikkert opp, og tittet man rundt seg kunne man garantert se NIN-kledde skikkelser ventende på Reznor og kompani senere på kvelden. Gledelig nok lot det også til at industriellrockerne fant glede i Woven Hands gotiske alt-country.

Som så mange andre grupper og artister skiller Woven Hand live seg stort fra musikken i innspilt form. Der Woven Hands musikk ofte fremstår som mektig på plate, er det som regel grunnet en nedtonet tristesse; en melankoli ytret i kontrollerte former under tidvis sparsommelige arrangementer. Inntrykket bandet formidler på scenen er derimot av et nokså annet kaliber. Bandet skrur opp tempoet til allegro, intensiverer opptredenen og slipper seg løs uten noen gang å se seg tilbake.

Resultatet av disse grepene, Edwards’ urokkelige fokus og ikke minst avholdelsen fra vante konvensjoner, førte til en konsert som gav publikum et annet lydbilde enn forventet. Hardere, skarpere og friere enn i studioomgivelser, får man servert et Woven Hand som tøyer enda flere grenser, sjangerinnsnevringer og mantra enn man tidligere er vant med. Woven Hand kapret mange nye tilhengere fra Øyas største scene, men kanskje var det nettopp her det eneste problemet lå. Artisten kan på ingen måte klandres for dette, men Woven Hand passer bedre på skitne, små klubbscener enn på utendørsamfier. Heller enn et nytt besøk på Øyafestivalen, får man håpe på en ny visitt lik fjorårets; der Edwards og hans medsammensvorne inntok John Dee.

8/10


Foto: Espen Stranger Seland