Etter noe motvillig å ha forsvunnet tidlig fra Spoon-konserten for å sikre seg topplasser på neste Enga-konsert (for så å finne ut at scenen fremdeles var okkupert av Heroes & Zeros, vel å merke), var det lite annet enn ren glede å spore i mitt sinn da jeg fikk muligheten til å klemme meg opp mot gjerdet og vente på Banharts entré. Man kan si hva man vil om lydkvalitet og optimal posisjon ved lydteknikernes lille bås, men dette skulle oppleves på nært hold. I ettertid forbeholder jeg meg enhver rett til å genierklære dette valget.

Banhart var i dette tilfellet hjulpet av et band på fire, blant annet hans nære samarbeidspartner Noah Georgeson på gitar. I tillegg til å være en lederskikkelse i den New Weird America-bevegelsen og freak folk-bølgen, latet det til at Banhart satte en stilistisk standard for musikerne som fulgte ham på scenen. Hippiestilen var tydelig på moten; både hodehår og ansiktshår flagret, og de flagrende gevantene minnet om svunne tider.

Gallionsfiguren selv avslørte raskt store deler av sin personlighet, der han fremviste en særskilt ydmykhet overfor et stadig voksende publikum på gressletten. Allerede før første låt var spilt, forsikret Banhart om at det var fullt lovlig å rope ut ønskelige låtvalg og at disse ville bli fulgt. Merkelig nok var det heller få titler som lot seg høre; ikke det at undertegnede skal si noe på dette, der han ivret etter å skrike Chinese Children eller Poughkeepsie, uten på noen måte å føre denne lysten fra teori til praksis. Kanskje grunnet denne mangelen på spontane utrop, kanskje for å promotere sitt nye album, Smokey, som er rett rundt hjørnet, endte Banhart derfor opp med å spille store mengder nytt materiale.

I de aller fleste artisters tilfelle kunne dette lagt en betydelig demper på stemningen blant publikum. Selvsagt er det spennende å høre tidligere ukjent materiale – som Banhart for øvrig forsikret oss om at han spilte for første gang – men det er samtidig noe betryggende ved gjenkjennelsen av gamle låter. Nå skal det sies at vi også fikk servert et par eksempler på dette, der Long Haired Child, og spesielt I Feel Just Like a Child, lot seg gjenkjenne og inviterte til en allsang undertegnede mer enn gjerne deltok aktivt i,der han befant seg foran scenen.

En anekdote som allerede har rukket å spre seg vidt og bredt er pausen Banhart tok halvveis under konserten, for i følge ham selv å følge opp en gammel tradisjon han alltid implementerer i festivalopptredenene sine. Folk-guruen utlyste en allmenn invitasjon til låtskrivere blant publikum til å komme opp på scenen for å spille en sang med Banharts egen gitar og mikrofon. Den modige, samt heldige, utvalgte ble Finn Harrisson som strålende benyttet sjansen og lot publikum oppleve den egenkomponerte True Love. Banhart var ikke sen om å rose den aspirerende musikeren for hans bidrag; og sistnevnte klarte til og med å skvise inn litt egenreklame, der han opplyste publikum om sin MySpace-side.

Etter et underholdende, om enn overraskende, avbrekk fra konserten fortsatte Banhart sin fremvisning av nye spor, fremdeles med publikums unisone tillatelse. Med store takksigelser for anledningen til å presentere så mye nytt låtmateriale fortsatte gledesstunden helt inn til en avslutning selv Banhart følte kom for tidlig.Tydelig fornøyd med respons, publikum og stemning avrundet han ettermiddagen ved å komme ned for å møte gjenværende tilskuere personlig etter at konserten offisielt var ferdiggjort et par minutter i forveien. Med sitt jordnære, sympatiske vesen hersker det liten tvil om at Devendra har satt spor i mange av sine fremmøtte publikummere.

Med genuin spilleglede, leken instrumentalisme og blendende, nye i baggasjen, kan få bestride det faktum at Banhart og hans minikollektiv leverte en av de sterkeste, morsomste og musikalsk beste konsertene Øya hittil i år. For min egen del den definitivt beste konserten hittil.

10/10