Grungens posterboy. Slackerkongen. Dophue. Dette er betegnelser som forbindes med Evan Dando. Istedenfor disse betegnelsene burde han enkelt og greit bli kalt Mr. Lemonheads. For Evan Dando er The Lemonheads og The Lemonheads er Evan Dando. Hovedmannen har skiftet ut bandmedlemmer like ofte som mannen i gata skifter underbukse, men har likevel klart å beholde det ”lemonheadskesoundet”.

Til tross for de mange tabloidoverskriftene er det som popsnekrer Evan Dando er mest kjent – og det er her han er virkelig god. Hvem kan vel motstå catchy og kjappe poppunk- låter ispedd herlig naive tekster som folk kan kjenne seg igjen i? Det er i hvert fall det han velger å servere publikummet på et halvfullt Betong. I løpet av de ti første minuttene har bandet kommet seg gjennom fem-seks låter, inkludert godbiter som blant annet ”Bit Part”, ”Allison’s Starting To Happen”, ”Into Your Arms” og ”Down About It”. Og folk så ut til å like det. Selvfølgelig.

Det ble med andre ord som forventet en kveld med greatest hits i sentrum. I all hovedsak fokuserte bandet på storplata fra 90-tallet, It’s A Shame About Ray, samt den noe undervurderte Come On Feel The Lemonheads fra samme tiår. Fra fjorårets mer enn godkjente album fikk vi bare et par smakebiter gjennom ”Baby’s Home” og ”Black Gown”. I og for seg greit siden det eldste materiale fortsatt er det beste, men det hadde likevel ikke vært for mye forlangt å få høre litt av ”Steve’s Boy” eller ”No Backbone”.

Aller best på Betong i går var storslåtte ”The Great Big No”. Det var i tillegg umulig å unngå å smile når Evan Dando ble stående igjen på scenen i ensom prakt for å fremføre nydelig klissete ”Ride With Me” fra obskure Lovey. Bare for å gå over til The Lemonheads aller beste og fineste låt, ”Rudderless". Gåsehudsøyeblikk kalles det. Under ekstranummeret improviserte Evan Dando frem en finfin versjon av Misfits’ ”Skulls”, samt ”All My Life” fra sin egen comeback - og soloskive Baby I’m Bored, til publikums store glede.

Alt skrytet til tross, Evan Dando spilte til tider rufsete på gitaren, i blant brast stemmen og jeg har sett ham mer inspirert enn under gårsdagens konsert. Det holder likevel til M- i karakterboka på grunn av et par skjellsettende øyeblikk.

7/10