Noen ville sagt at det å spille etter I’m From Barcelona på Pstereo fredags kveld, ville være som å hoppe etter Wirkola. Jeg mener, hva skal man stille opp med mot konfetti, ballonger, allsang og et dansende publikum? Heldigvis er ikke Evan Dando typen som bryr seg. Fyren virker som han gir en god dag i om folk vil høre eller ikke. Grungeattityden gjennomsyrer det meste, fra fett hår til den likegyldige holdninga. Som mange har sagt før meg, Evan Dando er The Lemonheads.

Mens gitarriffene er druknet i vreng, er vokalen klokkeklar. Dando avgir en god vibe, herlig fri for pretensjoner og kredibilitetsjag. Makan til godfeeling, finurlige låter og avslappet holdning er det sjelden, om noensinne, man opplever. Gitarspillet til Dando er imidlertid slurvete og preges av småfeil her og der. De andre bandmedlemmene trekker ofte på smilebåndene. Men dette gjør ingenting, så lenge energien er til stede og låtene er såpass bra som de er. Hvorfor skal egentlig alt være så perfekt? Dessuten er det befriende å se litt menneskelighet. Det er jo ikke akkurat sånn at Dando lar seg affisere av det. Gitarsoloene befinner seg så fjernt fra alle konvensjoner som overhodet mulig, feedbackstøy brukes hyppig. Det er som en tidsreise til 90-tallet og grungens storhetstid. The Lemonheads var visstnok et av favorittbanda til Kurt Cobain. Det skal nevnes at trommeseksjonen er usedvanlig tight, og skaper balanse og trygg grunn for det hele. Noen burde forresten gi Dando en pris for nydelig vokal.

Å hilse til kona si under konserten, spille hele setlista rett i gjennom uten ekstranummer, synge en sang mens scenemannskaper fikser gitarkontakten, bandmedlemmer som ler til hverandre, feedback, enda mer feedback og god musikk, oppsummerer på en måte opplevelsen The Lemonheads. Undertegnede er frelst og har til tross for liten forhåndskjennskap kjøpt to cd’er dagen etter konserten på Pstereo. (Foto: Lars-Ove Håhjem)

9/10