Tidlig på vårparten en gang i 2006 ble fem unge herrer forent i den melodiøse rockens ånd. De fikk navnet Danny Blaze, og skjebnemøtet skjedde i Ålesund, den forblåste, mellomstore byen en plass på Vestlandet. Det er noenlunde kjent at rockeband som har tatt plass i Ålesund ikke er spesielt levedyktige, for ålesundere er ikke det mest kulturelle folkeslaget som fins. Spille og øve-mulighetene er små og dyre. Likevel klarte etterhvert disse fem musikalsk begavede herrene, nærmere fortalt Carlos Floen Alnes (vokal), Jo Marius Holmøy (trommer), Cornelius Rakvåg (gitar), Sindre Myskja (gitar) og Bastian Zuber Devold (bass) å gjøre sin musikk nærmest til allmennvitenskap på den kalde kysten.

Klokken er slagen midnatt (eller kanskje litt over) og det er en kald fredagskveld i desember. Danny Blaze trår opp på den scenen som skulle bli den siste de noen gang spilte på. I tilskuermengden finnes mange blodfans, men selv de som ikke er det er klar for å ta av til den siste konserten det største, men også minste bandet spiller. Enda et Sunnmørsband, Exposed to Failure, har varmet dem opp. Det var kanskje ikke nødvendig. De er allerede varme fra før.
Man venter nesten at Brandon Flowers fra the Killers skal hoppe frem og synge verset på Mr. Brightside idet Danny Blaze åpner konserten med introen på låta Danny Demon. En publikumsyndling og langt ifra the Killers. Historien om den lille djevelen som forsiktig spør Lucifer om han kan få dra inn i lyset og slippe slaveriet i Helvete. Det får han ikke.
Publikum tar like godt imot neste låt, Like a Mirror. De tunge gitarene akkopagnerer Carlos Floen Alnes' vokal, stødig som en gravstøtte, som når sitt klimaks i låta Goodbye. Rå energi er ikke mindre enn det som foregår på scenen, og trommis Jo Marius ser ut, høres ut som han er drevet av ADHD-symptomer. Danny Blaze har tidligere fått litt pes for halvhjertede innspillinger, men det må sies at det blir tatt igjen så det holder live.

-Alle har hver sin måte å ta inspirasjon på. Til sammen kan vi, gjennom tiden vi har holdt på, ha vært inspirert av alt fra gospel til death metal. For å komme nærmere det vi høres ut som, hører vi nok til i båsen melodiøs rock.
Trommis og bandildsjel Jo Marius er noenlunde sikker i sin sak. Det er på en annen side et bredt spekter av sjangre Danny Blaze blir sammenlignet med av fanskaren. Alt fra dramapunk til singer/songwriter-metal blir foreslått. Men det beste med bandet er ikke alltid det de spiller, både folkeligheten, oppriktigheten og viljen til å gjøre noe, bety noe, spiller så stor rolle.
Etter å ha fått varmet opp for band som Smokie, Datarock og Dog Almighty har Danny Blaze skaffet seg en solid fanskare, og mellom de høye fjellene og dype fjordene har den melodiøse og melankolske musikken blitt spilt høyere og høyere siden starten. De flyktige gitarsoloene- og introene legger grunnlaget for tekstuniverset som spinner seg rundt misunnelse, om å stå fast og om å falle, om fortvilelse og litt om hat og kjærlighet.

Når de velkjente åpningstaktene på låta Nailed to the Ground flyr ut av høyttalerne er publikum for lengst varme i toppen, og allsangen bryter ut. Refrenget eksploderer med de velkjente, vrengte gitarene samtidig som vokalist Carlos proklamerer at han skulle ønske at han faktisk ikke var naglet til bakken.
Trommis Jo Marius slår grundig på Pearl-trommene sine, så grundig at han også får inn en fulltreffer på egen nese. Blodet strømmer over skarptromma og rikosjerer tilbake på ansiktet til den nå knallrøde trommisen. Det ser ut som noen har slaktet en sau på scenen. Men dette er ikke black metal, det er melodiøs rock.
Om annet styrker det lille innfallet av en dårlig skrekkfilm stemningen, og "mere blod!"-utropene blander seg etterhvert med ønskene om ekstranumre. Med høydepunkter som Stronger One og I Fall Into this Place stående sterkt i minnet avsluttes konserten med begynnelsen, nok en gang sangen om den lille djevelen. Publikum har fått det de vil ha. Blod, svette, tårer og rock'n roll. Og enda mer blod.

Det er det verste å vente på at noe skal ta slutt. Å vente på den siste timen, den som er uunngåelig. Den siste timen til Danny Blaze ble derimot en time breddfull av rå energi, fylt til randen av ekte kjærlighet for musikk og for bandet som spiller musikken. Ektefølt rock'n roll til beinet. Og når man står der etterpå, med håret vindskeivt etter bassen fra høyttalerne og en monoton susing i ørene, er det ikke annet å legge til enn at dette var en verdig avslutning for et flott band.


Danny Blaze på Myspace