Inne på et gammelt, vakkert og nedslitt teaterlokale midt i Ålesund sentrum er lufta klam og stemningen høy. Salen er fylt av byungdom og gamle venner og naboer fra Giske. På sceneveggen står det skrevet «The Margarets» med stor, snirklete skrift, lignende den Madrugada er glad i å bruke. Det er dem alle venter på, de en gang så små guttene som absolutt ville bli store.

The Margarets består av to brødre, to søskenbarn av brødrene og en nabo av disse. Alle er de fra Giske, en liten, pannekakeflat øy i havgapet utenfor Ålesund. Øya ser ut som en ball noen har sparket ut i sjøen, og som blir liggende og duppe, ifølge the Margarets. Det eneste som får ballen til å ikke flyte til havs, er den lange, hvite broen som binder den til fastlandet.
På denne øya vokste guttene i the Margarets opp med the Smiths og the Beatles, bølgesus og kaffebesøk. Selve bandet ble startet i 1991 – med påfølgende debutering først et tiår senere. Etter to bejublede albumslipp (What Kept You, -02 og Love Will Haunt You Down, -05), en slags promofilm og regnende superlativer fra Storbritannias musikksynsere er de nå klare med det nye albumet «Twenty Years Erased».

Idet Alex Rinde ydmykt vandrer inn på sin faste plass ytterst på scenen og Rune og Lars Berg, Ante Giskeødegård og Ronnie Larsen følger på, er det tydelig på publikum at de har ventet på denne kvelden. En del nerver og forventninger både fra og foran scenen følger med den første konserten i regi av den nye plata, men når melodiske gitarer og trommer smeller til med de første taktene av tittellåta til Twenty Years Erased og Alex Rinde synger at «the northern light shine bright tonight», er all spenthet erstattet av en herlig følelse av hjemme.
Ordet «hjemme» er noe som paradoksalt nok kan beskrive the Margarets' musikk selv hvor i landet man er fra. Selv om moderskipet Giske har en stor del med bandets musikalske retning og besetning å gjøre, er det noe i den melankolske, nostalgiske nerven i musikken som får en til å føle seg nettopp hjemme.

«Twenty Years Erased» blir fulgt opp av enda en ny låt, «The Woods», som høres ut som noe fra The Smiths' glansdager. Alex' vokal er udiskutabelt inspirert av Morrissey, men den musikalske retningen til bandet har nok beveget seg lenger bort fra den største inspirasjonskilden og funnet sin helt egen sound, dog enda med små godbiter á la The Smiths, Beatles og Rune Bergs egen Number Seven Deli.
Det er ingen tvil om at Twenty Years Erased er og blir et album the Margarets nærer et dypt forhold, uten tanke på mottagelsen. Men det er ikke bare barndomsvennene i bandet som behøver å være stolte av det nye materialet.
En av de største høydepunktene fra det nye repertoaret ble «Waltz for a Martyr». En låt der gåsehuden aldri var langt unna da trommene lot det myke partiet anført av Alex og Ante på akkustisk gitar føre over til en herlig masse av en melodi og en like fin topping av en gitarsolo.
Andre nye låter som bør trekkes frem i scenelyset er «One stone mountain» og «Last Night on Earth».
Som seg hør og bør fikk også mange litt eldre låter plass på setlista. Nydelige «How Could Anyone With Such Beautiful Legs Get Feet So Cold?» og Number Seven Delis' «In the Wrong Arms» er godt kjente for publikum og fungerer så det holder live.

Det antes kanskje mange av publikummerne at the Margarets hadde lånt et lite fnugg av scenesjarm fra Bigbang da de hentet inn ungdomskoret Respons som helt alene fikk synge første vers av «In Your Endless Night Of Darkness». Rett skal være rett: det lokale koret holdt ikke samme standard som Sølvguttene med Bigbang, selv om det kanskje ikke var helt ventet heller. Resultatet ble, om ikke med litt mikrofontrøbbel og halvhjertet innsats fra koret sin side, nokså fint. Den femten minutter lange, melankolske festen av en sang ble avsluttet av en elektronisk solo fra ingen ringere enn Robert Post.

Vokalist Alex Rinde proklamerte tidlig at denne konserten ville, med gjeldende omstendigheter, bli den beste de noen gang kom til å gjøre. Om den lille gutten fra Giske med en drøm om å bli den neste Morrissey hadde rett, vites ikke, men dette ble til syvende og sist en konsert en vil huske som the Margarets på sitt beste.

9/10