Klokken er to på ettermiddagen og det er en kald og våt dag i Oslo sentrum. Utenfor inngang fem ved Oslo Spektrum sitter fire personer og fryser, og der skal de komme til å sitte lenge.
Fem timer senere har de fire blitt til noen hundre, og når dørene til arenaen endelig åpner, er det førstemann til mølla. Alle vil stå fremst og alle vil ha en bit av dem, de som snart skal underholde menneskene på gulvet i halvannen time.
Queens of the Stone Age er et band som neppe trenger nærmere introduksjon. Som anførere av amerikansk ørkenrock og med legendariske album i ryggen har de ingen problem med å selge ut Spektrum, langt mindre å få publikum til å bli så henført som få har blitt i den norske storstuen. For QOTSA er et liveband uten like, noe de enkelt beviste under sommerens regnfulle Hovefestival.

Etter at den største andelen av publikum har tatt plass i Spektrum, og allerede begynt å forme en mosh pit som senere skal ta bevisstheten fra akk så mange småjenter, entrer oppvarmerne fra Biffy Clyro scenen. Vokalist Simon Neil ser passe ut som definasjonen på rock'n roll, der han hopper energisk rundt på scena med bar overkropp, viltvoksende hår, og som en naturlig følge, ikke noe synlig ansikt. Biffy Clyro rocker opp publikum med fem-seks låter, låtende jaggu ikke så verst. Men minnet om Biffy Clyro blir som en svak bris i forhold til den tropiske orkanen Queens of the Stone Age, en liten stund etter.

Joshua Homme ser like kul ut som han alltid gjør når han spiller, selv uten å prøve. Det er noe med rocken som faller så naturlig for denne mannen; han har en sjelden forståelse for musikk, og kontakten med publikum er enestående. Han har også fantastiske makkere i Troy van Leeuwen og Joey Castillo. Troy med sin trofaste, svarte dress og Joey, spillende som om det var hans siste time på jord. Det er mye å forvente ved en Queens of the Stone Age-konsert, men også mye som alltid, alltid er på plass. På en dårlig konsertdag ligger de på en sterk firer, på en god minst sju.

Første låt ut er "You think I ain't worth a dollar, but I feel like a millionaire". Helt ærlig kommer den aldri til å fungere like sabla godt uten herr Oliveri på sin særegne vokal. Men gjør man som Josh og glemmer Oliveri, er det bare å la seg rive med, for dette har stonerrødhåringen taket på.
Full kontroll er det også på noenlunde nykommer "3's & 7's", før trommeriffet fra livefavoritten "Feel good hit of the summer" dundrer ut av høyttalerne. Det er alltid like spennende å høre hva gutta gjør ut av låten, for den blir aldri fremført likt. Men når alt som er krevd ut av kjeften på Josh iløpet av den er "Nicotine, valium, vicadine, marihuana, ecstasy and alcohol (C-c-c-c-c-cocaine)", bør den jo være passe lett å variere. Og uansett når og hvordan gitarsoloene blir spilt, hva Josh bytter ut rusmiddelriffet med, har han publikum totalt på sin side når han så sant sier at han elsker Norge.

Introen på "Turnin' on the screw" er på plate lang, fengende og herlig, men i dag ble den desverre fremført skuffende kort. I "Misfit Love" derimot, ble den fremført med stålkontroll for et hoppende og dansende publikum.
En gledelig overraskelse får vi i "Someone's in the wolf". Den lett psykedeliske godbiten følger langt ifra alltid med setlista, men blir tatt imot med den like konstante begeistringen fra de fem tusen på gulvet.
"Go with the flow", QOTSA's egen lille alarm mot kommersialisme, fungerer også som alltid, og særlig her er det merkbart å høre at Spektrum denne kvelden har bedre lyd enn historien har tilsagt tidligere.
Samme dilemma som på første låt følger med "Hangin' Tree". Gode, gamle Mark Lanegan er som skapt for vokalen, og selv om Josh gjør den til sin egen (noe den på sett og vis egentlig er), føler man at noe viktig, noe hest og whiskylignende noe, mangler.
"Little Sister" blir siste låt før publikum må rope ørkenrockerne tilbake på scenen. Kanskje den største og mest klassiske QOTSA-singelen noensinne, "No one knows" blir fulgt av "A song for the dead", med den kanskje beste trommeintroen i Queens of the Stone Ages, ja, hvorfor ikke, i moderne rocks historie. Det er med en positiv, men ambivalent sitring i kroppen en ser dronningene gå av scena; dette gikk så altfor fort, men for et show.

Det er noe med Josh og gjengen som fungerer pokker så godt rundt den enestående interaksjonen med publikum. Det er så lite arroganse ute og går, men så mye kjærlighet mellom band og publikum. Da går også ting mye lettere på skinner, for til tross for at QOTSA er et gullfint liveband, hadde de ikke spilt i nærheten av det de presterte i Spektrum denne kvelden foruten ydmykheten fra bandet. Helhetsinntrykket blir ikke mindre enn strålende når et band som kan blande slik musikk, slik rå, melankolsk humorrock med å være kulheten selv.
Det har seg nå slik at vi er så heldige å få Queens of the Stone Age på besøk til hele to norske arenaer i sommer. Har du sjansen til å oppleve dem live, for Hommes skyld, ta den.

9/10