Rockefeller onsdag 9. april.

Å føre velkjente låter over i en annen sjanger er neppe noe nytt. I hjemlige trakter gjorde Cardigans i 1996 en sukkersøt utgave av Black Sabbaths ”Iron Man” på plata ”First band on the moon”, selv om Nina Persson og gjengen nok ikke skal ha æren for Nouvelle Vague og dets like av den grunn. Nouvelle Vague betyr “new wave” og “bossa nova” på henholdsvis engelsk og portugisisk og oppsummerer de to franske produsentene Olivier Libaux og Marc Collins idé om remakes av new wave-klassikere i bossa nova-drakt. Platene, fem i tallet, har akkompagnert mang en tapas-rett siden første plata ble gitt ut i 2004, men Nouvelle Vague er kanskje hakket mer punkete live enn noen nyforelska par hadde venta seg på Rockefeller denne kvelden.

Ikke at onsdagens konsert ikke var behagelig. Det var den. Også for øyet. De to kvinnelige vokalistene spiller hardt på franske, igjen new wave, filmreferanser og femme fatale-vibber der de duelldanser seg gjennom låtutvalget i korte paljettkjoler. Bandet forøvrig er kledd i stilige hvite skjorter med smale slips, men blekner ved siden av kontrabassisten i et signalrødt tango-kostyme. Det er sexy. Det er cool. Som Gauloise-sigaretter, Godard-filmer og Parisiske jazzklubber er cool.

Un, deux, trois....FUCK.
Merci beacoup.
Med låter som Dead Kennedys ” Too drunk to fuck” på repertoiret er det visst legitimt å få med publikum på et rungende banneord, særlig hvis du teller opp på fransk. Den obligatoriske Joy Division-låta ”Love will tear us apart” er heldigvis med, samt anmelderens favoritt ”Guns of Brixton”. Sex Pistols ”God save the queen” blir hakket mer forsonende i Nouvelle Vagues lavmælte og noe gebrokne utførelse, men funker fint. Eurythmics ”Sweet dreams”, derimot faller pladask i en slags tannløs ska-sak, hvis arrangement fint kunne vært overlatt til et enmanns synt-band på et all inclusive-hotell i Karibien. Alt i alt en vellykket kveld signert de franske sjangerspekulantene, selv om låtvalgene kunne vært bedre.


8/10