Selv for trofaste fans som har holdt øyne og ører åpne har det vært lite å se til Carl Barât og Dirty Pretty Things det siste året, så da bandet annonserte at de skulle spille England rundt på en miniturné i mai var det bare å slippe alt og kjøpe billetter. Selvfølgelig måtte det bli i London, på det nærmeste man kan komme Carls musikalske hjemmebane: The London Astoria, kultlokalet som snart skal rives tross i mange protestaksjoner, men som har tid til noen siste æresrunder før det er slutt.

Vi hadde forberedt oss med å lese "I’m With the Band - Confessions of a Groupie" på flyet over og øvd oss på å gli inn i rollen som konsertvante Londonjenter, men kribling i magen tok ganske fort over for utstudert hipsterholdning når vi fikk stilt oss opp rett foran scenen på The Astoria. Men trykket var virkelig til å ta og føle på, det var ikke bare vi som var spente - denne turneen var Dirty Pretty Things’ tilbakekomst til live-scenen etter en ganske lang fraværsperiode. Betydde det at de var i ferd med å miste grepet, eller var de fortsatt på topp?

Bare en måte å finne ut det på, nemlig å vente i spenning, og etter et heidundrende oppvarmingsshow fra Dusty Rhodes and the River Band er de der plutselig: Dirty Pretty Things!

Og folkemengden går av skaftet. For det som kanskje er lett å glemme (etter uke på uke med Pete Doherty figurerende i tabloidavisene som nasjonens ledende kaosmaker) er at det faktisk er en likeverdig halvdel av The Libertines som akkurat har kommet på scenen – det er ikke snakk om at folk kommer til å stå stille. Det var ”crowdsurfing” og kaos nok til å måle seg med en hvilken som helst Babyshambleskonsert.

Akkurat som det bør være. For Dirty Pretty Things er i sitt livs form. I kjent stil blir whiskeyflaska, et glass med øl og en kopp med Gud vet hva stilt opp pent på rekke foran trommesettet til Gary Powell. Og uten å kaste bort særlig mer tid smeller de i gang med "Buzzards and Crows", åpningssporet på det nye albumet Romance at Short Notice som slippes den 30. juni.

I rasende tempo kommer det nye og gamle sanger om hverandre: gamle kjenninger som "Wondering", "Deadwood", "Gin and Milk" og "You Fucking Love It" setter i gang frenetisk allsang og vill sceneinnvadering, mens smakebiter fra neste album - "Hippy’s Son", "Tired of England" og "Chinese Dogs" låter minst like bra og blir mottatt med stormende jubel.

Både bassist Didz Hammond og gitarist Anthony Rossomando er langt fra stilt i bakgrunnen, de er til stadighet med og synger, og sammen med Carl smådytter og skyver de hverandre ut av balanse mens de spiller. Sånn i all vennskaplighet. Didz smiler og blunker til publikum. Carl dukker rolig unna flygende ølbokser og til og med en sko som kommer svevende fra et sted langt bak i salen, og svarer kasterne med en nonchalant ”fuck off”-håndbevegelse uten så mye som en pause i settet.

Når "Bang Bang You’re Dead setter inn som siste ekstranummer klarer ikke sikkerhetsvaktene lenger å holde tilbake strømmen av folk som kommer bølgende inn over scenen. Anthony slipper følelsene løs ved å rulle baklengs over trommesettet. Og konserten avsluttes i herlig kaos ved at Carl slenger fra seg gitaren og kaster seg med hodet først ut i mengden, ned til oss ekstatiske fans i en svett, hes, kollektiv omfavnelse der voksne menn med tårer i øynene roper ”We love you, Carl! We love you!”. Amen til det.

10/10